Styreansvar – om styreleders og øvrige styremedlemmers erstatningsansvar

Artikkelen bør leses i sammenheng med den generelle artikkelen om personlig erstatningsansvar for selskapets representanter som er tilgjengelig her.

Artikkelen om personlig erstatningsansvar for selskapets representanter er mer overordnet om de generelle vilkårene samt spørsmål om bortfall eller nedjustering av erstatning ved forhåndsfraskrivelse, lemping mv. Denne artikkelen angår direkte kravet mot styrets medlemmer hvor vurderingstemaet forsøkes konkretisert ved at den gjennomgår noen av de mest praktiske formene for styreansvarssaker.

Har du en lignende sak? Kontakt meg gjerne pr. e-post, chat eller telefon.

1. Styreansvarets bakgrunn – når er det aktuelt og hvem rettes det mot?

Aksjeloven § 17-1 fastslår at styremedlemmer, inkludert styrets leder, er erstatningsansvarlig for den skade de i rollen som styremedlemmer forsettlig eller uaktsomt påfører andre. Den som mener seg påført skade, omtalt som skadelidte, kan fremme styreansvarssak mot styrets medlemmer for å få tapet kompensert, såfremt vilkårene for styreansvar foreligger.

Styreansvaret krever at styremedlemmet på uaktsomt vis har misligholdt de pliktene som gjelder for vedkommende etter aksjeloven eller som måtte være individuelt fastsatt gjennom vedtekter, styreinstruks mv. Videre kreves det at dette misligholdet har ledet til et økonomisk tap for den skadelidte.

Spørsmålet om det er grunnlag for styreansvar baserer seg dels på det som måtte følge av loven – enten dette følger aksjeloven, eierseksjonsloven, borettslagsloven osv – og dels ut fra det som måtte være individuelt fastsatt gjennom vedtekter, styreinstruks mm.

Det kan være styrets medlemmer har tilsluttet seg en aksjonæravtale, noe som medfører at eventuelt erstatningsansvar kan basere seg på brudd på det som måtte være avtalt i medhold av denne avtalen. Erstatning for brudd på aksjonæravtale er likevel noe annet enn styreansvar, fordi grunnlaget er noe annet – det som er avtalt i aksjonæravtalen, fremfor aksjeloven § 17-1 om styreansvar.

Hvorvidt styrets medlemmer kommer i ansvar dersom de bryter aksjonæravtalen er et til dels komplisert spørsmål. Et viktig moment er at styret etter loven plikter å fremme selskapets interesser i sin utøvelse av styrevervet, selv om dette måtte gå på bekostning av aksjonærinteresser nedfelt i en aksjonæravtale. Det betyr at brudd på aksjonæravtalen ikke nødvendigvis leder til ansvar, dersom styret ved bruddet har fremmet selskapets interesser på bekostning av aksjonærinteressene.

Generelt sett bør man utvise varsomhet med å inngå aksjonæravtaler med bestemmelser som berører utøvelse av styrevervet på en måte som kan komme i konflikt med selskapets interesser.

1.1 Styrets overordnede ansvar etter aksjeloven

Styret forestår forvaltningen av aksjeselskapet, jf. aksjeloven § 6-12 (2).  Styret og dets medlemmer er i den sammenheng ansvarlig for;

1. forsvarlig forvaltning av selskapet,
2. at virksomhetens regnskaper er gjenstand for betryggende kontroll,
3. tilstrekkelig tilsyn av daglig ledelse og selskapets virksomhet, samt
4. at det gis nødvendig informasjon overfor aksjonærer og andre, jf. aksjeloven § 6-12 og 6-13.

Styreansvarssaker baserer seg gjerne på et brudd på en av disse overordnede pliktene. Bruddet kan bestå av at styret unnlater å treffe nødvendige beslutninger (for eksempel begjære oppbud /konkurs) eller at organet treffer erstatningsutløsende beslutninger, altså aktive handlinger.

Det kan være ulike årsaker til at disse pliktene brytes. Det kan likevel skilles mellom der;

1. styret opptrer erstatningsutløsende ved faktisk eller rettslig villfarelse, og
2. der årsaken kan være at selskapets interesser tilsidesettes for andre kolliderende interesser som aksjonærinteresser, styremedlemmets egne personlige interesser eller andre særinteresser.

Ved det siste vil styreansvar tilnærmet automatisk inntre, ettersom handlingen vurderes illojal og dermed erstatningsutløsende etter aksjeloven § 17-1. Ved faktisk og rettslig villfarelse er bildet mer sammensatt.

Hvilken motivasjon bruddet er forårsaket av, er et bevisspørsmål der bevistemaet er hva som var beveggrunnene for styrets medlemmer på tidspunktet beslutningene ble truffet eller ikke ble truffet.

1.2 Hvem fremsetter krav om styreansvar?

Sak om styreansvar kan fremsettes av:

• Selskapet selv
• Selskapets kreditorer;
• Selskapets aksjonærer (eventuelt seksjonseier, medlem, deltaker, andelseier mv)
• andre (leverandører, arbeidstakere samt offentlige myndigheter i visse sammenhenger).

Aksjeloven skiller her mellom selskapets erstatningskrav og særkrav fra enkeltaksjonær, kreditor mv. Dette skillet og hva det innebærer, er nærmere redegjort for i punkt 5 og 6 her.

1.3 Styreansvaret er individuelt, men solidarisk og baserer seg på informasjon på det tidspunkt beslutninger ble truffet.

Styreansvarssakers faktiske utgangspunkt er at erstatningskravet krever at det enten må foreligge en påstått erstatningsutløsende styrebeslutning, eller at styret på erstatningsutløsende vis har unnlatt å treffe en nødvendig styrebeslutning. Årsaken er at styret er et kollektivt organ som treffer sine beslutninger i form av styrevedtak.

Selv om styret treffer sine beslutninger som kollektivt organ, er styreansvaret likevel individuelt.

Det betyr at styremedlemmene hver for seg kan holdes erstatningsansvarlig. Videre innebærer det individuelle ansvaret at enkelte styremedlemmer kan være erstatningsansvarlige for en felles handling eller unnlatelse, mens andre styremedlemmer etter omstendighetene kan anses ikke å ha opptrådt erstatningsutløsende for samme handling.

Hvem av styrets medlemmer som skal holdes ansvarlig, må vurderes konkret med utgangspunkt i den rolle styremedlemmet har i den erstatningsutløsende handlingen eller unnlatelsen. Aktuelle momenter i vurderingen kan være:

1. Styremedlemmets mer nøyaktige rolle i den ansvarsutløsende handlingen: Foreligger det for eksempel en styrebeslutning hvor enkelte medlemmer har dissentert eller vært fraværende? Er det slik at skadevolder har opptrådt etter fullmakt fra styret eller har styret truffet en konkret beslutning i saken? Har et av styrets medlemmer tilrettelagt og saksutredet saken, mens andre har truffet beslutning ut fra disse antagelser om at opplysningene var riktige?
2. Styremedlemmets funksjonstid. Dersom styremedlemmet har fungert forholdsvis kort eller ble kalt inn i egenskap av varamedlem da erstatningsutløsende styrebeslutning ble truffet, er det mer nærliggende å ikke konstatere ansvar for det aktuelle medlemmet.
3. Handlingens art: Dreier det seg om erstatningsutløsende handlinger eller unnlatelser. Hvilken skade er voldt? Dreier det seg om brudd på ufravikelig lovgivning?
4. Graden og fordelingen av skyld. I hvilken grad er det aktuelle styremedlemmet å bebreide? Foreligger opplagt uaktsom opptreden eller grov uaktsomhet? Har styret basert seg på råd fra profesjonelle rådgivere (revisor, regnskapsfører, advokat eller annen profesjonell rådgiver?)
5. Hvilke rolleforventninger kan stilles til det enkelte styremedlemmet? Hvilken bakgrunn har vedkommende og hvilken rolle i styret? Er medlemmet for eksempel ansatterepresentant kan det være grunnlag for å stille mildere krav. Det samme kan tenkes for styredeltakelse som ikke avlønnes og baserer seg på frivillighet, for eksempel i borettslagsstyrer, velforeninger, idrettslag mv.

Vurderingen av styrets handlinger må til slutt gjøres på bakgrunn av den faktiske informasjon som er kommet til styret på det tidspunktet styret traff sine beslutninger. Det betyr at selv om spørsmålet om styreansvar vil være tilbakeskuende med utgangspunkt i et tap som i etterkant har oppstått, må vurderingen likevel basere seg på den situasjonen styret befant seg i da beslutningen ble truffet.

Likevel har styret en plikt til å etablere rapporteringssystemer slik at styret har tilstrekkelig informasjon til å fatte forsvarlige beslutninger. Er det svikt på disse rapporteringssystemene slik at styret vurderes å burde ha skaffet seg korrekt informasjon, kan styrets medlemmer likevel stilles til ansvar.

2. Hvilke styreansvarssaker ser vi?

Det er sammensatt hvilke styreansvarssaker som oppstår og som vi ser i Dalan advokatfirma. De senere årene har trenden ligget på om lag 100 styreansvarssaker pr. år. Samtidig er antallet økende. Et kjennetegn ved sakene er at de også er forholdsvis kompliserte slik at juridiske utgifter relativt sett kan være høyere enn for andre sakstyper.

Flertallet av sakene reises gjerne som del av selskapets konkurs, enten av enkeltstående kreditorer, leverandører, konkursbo og unntaksvis av aksjonærer. Noen av de vanligste sakene er likevel disse:

1. Styret misligholder sin plikt til å melde oppbud, jf. aksjeloven § 6-18 jf. straffeloven § 287.
2. Styret gir uriktige opplysninger om selskapets økonomi og selskapets økonomiske resultater som skadelidte (aksjonær, leverandør og kreditor mv) disponerer i tillit til.
3. Styremedlemmet har gått utenfor sin myndighet, tildelte fullmakter eller på annet vis bryter ufravikelig lovgivning slik at tredjepart blir skadelidende.
4. Manglende etablering av kontrollrutiner for selskapets virksomhet, tilsyn og kontroll av daglig ledelse.
5. Godkjennelse av avtale med nærstående som ikke burde vært inngått.
6. Inngåelse av ugunstige avtaler eller avtaler som oppfølges på slikt vis at selskapet blir skadelidende.

3. Nærmere om ansvarsnormen og de ulike ansvarsutløsende handlingene

For at styrets medlemmer skal holdes ansvarlig, kreves at vedkommende uaktsomt eller forsettlig har truffet en tapsbringende beslutning. De nærmere tapsbringende beslutningene som kan lede til styreansvar redegjøres for i det følgende:

3.1 Styret unnlater å begjære oppbud i tide

Et gjennomgående tema for styreansvar er at styret unnlater å melde oppbud i tide, slik at selskapets videre drift i realiteten innebærer en urealistisk og uforsvarlig spekulasjon på kreditorenes bekostning. Den erstatningsutløsende opptredenen kan enten være:

1. Bevisst ved at styret treffer beslutninger om fortsatt drift, selv om selskapet burde begjært oppbud, eller
2. mindre bevisst, for eksempel ved at styret ikke følger med på selskapets reelle, økonomiske utvikling og dermed misligholder sitt forvaltnings- og økonomiansvar av selskapet.

Det er her viktig å være klar over at generell uvitenhet fra styret eller fra enkelte i styret ikke er tilstrekkelig for ansvarsfrihet. Styrets medlemmer har en selvstendig plikt til å innhente tilstrekkelig informasjon til løpende å kunne treffe forsvarlige beslutninger på selskapets vegne.

Det første spørsmålet i disse ansvarssakene er når selskapet er kommet i en slik situasjon der styret har handleplikt etter aksjeloven § 3-4, enten ved å fremme forslag om bedring av selskapets økonomiske stilling eller ved å foreslå oppløsning og avvikling av selskapet på selskapets generalforsamling. Dersom styret har misligholdt sin oppbudsplikt, er det neste spørsmålet hva som skal til for at styret, eller enkelte av styremedlemmene, likevel kan sies å ikke ha opptrådt erstatningsutløsende.

Når det gjelder det økonomiske tapet og årsakskravet, er et viktig utgangspunkt for disse sakene at det vil være tapslidende kreditorer som følge av misligholdt oppbud som er de som kan forfølge kravet. Dette innebærer en avgrensning av mulige styreansvarssaker, og det har flere konsekvenser. Disse er:

1. Selskapet må være insolvent, altså ute av stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Videre må samlet gjeld overstige de verdiene som befinner seg i selskapet, jf. konkursloven § 61.
2. Det er i første rekke kreditorer for nye krav, altså etter at oppbud burde ha blitt begjært, som er økonomisk skadelidende og som kan tenkes å fremme krav om styreansvar.

Eldre kreditorer kan tenkes å fremme styreansvar for svekket dividende, eller konkursboet kan tenkes å fremme dette på vegne av disse, men svekkelsen av dividende må bestå av noe og da nødvendigvis nye krav som har kommet til. I en mulig oppbudssituasjon er det derfor viktig at styret begrenser fremtidige forpliktelser ved kostnadsbesparende tiltak, for eksempel ved oppsigelse av løpende avtaler som ikke er kritiske for videre drift og å nedbemanne ansatte.

3.1.1 Styreansvar for unnlatt oppbud krever mer enn insolvens

Styrets handleplikt etter aksjeloven § 3-4 forutsetter at selskapet er insolvent. Det kreves likevel noe ytterligere for at styret skal ha plikt til å begjære oppbud og noe ytterligere enn dette igjen for at styret skal holdes erstatningsansvarlig for å ha unnlatt å gjøre dette.

Tradisjonelt har det vært antatt at driften, på tross av insolvens, fortsatt kan opprettholdes dersom det foreligger en realistisk og konkret plan som vil lede til at selskapet likevel blir solvent innen overskuelig fremtid. Videre vil ikke enhver feilvurdering eller kritikkverdig atferd lede til at styret kommer i ansvar. Dette har flere implikasjoner, bl.a disse:

1. Styret bør sørge for at det foreligger dokumentasjon på konkrete tiltak for å rette opp i driften, dersom styret beslutter fortsatt drift på tross av inntruffet insolvens.
2. Styrets dokumentasjon bør inneholde en realistisk plan med konkrete tiltak, slik at styret i ettertid kan dokumentere at beslutningsgrunnlaget hele veien har vært forsvarlig og etterprøvbart. Denne planen bør utarbeides i samarbeid med selskapets revisor eller annen profesjonell rådgiver, slik at styret tydeliggjør at det innhentes profesjonell bistand.
3. Styret har et visst slingringsmonn i hva som anses som forretningsmessig vurderinger såfremt det foreligger et dokumenterbart, forsvarlig beslutningsgrunnlag.
4. Dersom styret lojalt arbeider med utarbeidet plan for å redde selskapet fra konkurs, bør ikke styret kunne pålegges ansvar, med mindre styret unnlater å kaste kortene innen rimelig tid, jf. HR-2017-2375-A.

I styreansvarssaker ved brudd på oppbudsplikten, er det naturlig at samtlige styremedlemmer som et utgangspunkt holdes erstatningsansvarlig. Det kan likevel tenkes at enkelte medlemmer ikke holdes ansvarlig ut fra konkrete forhold som gjør seg gjeldende for disse. Eksempler på dette kan være ansatterepresentanter i styret. Disse styremedlemmene har en mer sammensatt rolle ettersom deres funksjon også er å ivareta de ansattes interesser i de beslutninger som treffes av styret. Det er ofte i de ansattes interesse at styret i det lengste søker å unngå konkurs.

3.2 Styret gir uriktig informasjon om selskapet som skadelidende tredjepart disponerer i tillit til

En forholdsvis vanlig styreansvarssak er at tredjepart lider et økonomisk tap som følge av at styret gir feil informasjon eller unnlater å gi korrekt informasjon om selskapet. Et kjennetegn for disse sakene er at selskapet selv ikke er skadelidt, slik at det som regel dreier seg om såkalte særkrav uavhengig av selskapsinteressene. Selskapet kan tvert imot være beriket, for eksempel ved at selskapet tilføyes kapital basert på feilinformasjon om selskapets reelle økonomiske stilling. Eksempler på disse sakene kan være;

1. aksjonær som tegner seg for aksjer eller kjøper i selskapet ut fra informasjon fra styret om selskapet, som i ettertid viser seg å være feil. Feilinformasjonen kan følge av prospekt eller annen informasjon utarbeidet i forbindelse med selve transaksjonen eller det kan være generell selskapsinformasjon, som selskapets årsregnskaper.
2. leverandører, banker, eller andre kreditorer som yter kreditt til selskapet ut fra informasjon fra styret om selskapet som viser seg å være feil. Det kan også være at offentlige myndigheter gir tilskudd ut fra feilinformasjon.

I slike saker kan det være profesjonell rådgiver, som revisor, regnskapsfører, aksjemegler eller engasjert advokat, kan holdes ansvarlig etter reglene om profesjonsansvar. Dette gjør at den som vurderer å fremme krav etter investeringstap som følge av feilinformasjon, bør avveie kravet mot styrets medlemmer mot å fremme krev overfor de profesjonelle tilretteleggerne for transaksjonen, se punkt 2.2 i følgende artikkel. Det vil også kunne by på vanskelige avgjørelser hvem som bør saksøkes. Dette gjelder spesielt i saker der styret har det overordnede ansvaret, men har engasjert ekstern rådgiver for utarbeidelse av informasjonsmaterialet.

Det kan også være daglig leder holdes erstatningsansvarlig, slik at daglig leder også saksøkes sammen med styrets medlemmer. Et eksempel på dette er Blaalid-dommen, HR-2017-2375-A. Den er redegjort for i pkt. 3.4. under.

Dersom det vurderes å fremme styreansvar, vil utgangspunktet i disse sakene være om opplysningene som gis er så vidt mangelfulle at tegner, långiver mv. ikke kan anses bundet av egen disposisjon (lånetilsagn, tegning av aksjer, kjøp av aksjer mv). En illustrerende avgjørelse er Rt. 1996 s. 742 som bl.a. angikk styremedlemmers ansvar overfor selskapets kreditorer, hvor Høyesterett uttalte som følger:

«For at ansvar skal kunne pålegges, må det først konstateres at opplysningene som ble gitt, var så mangelfulle at långiverne ikke var bundet av tilsagnet de ga.»

En vurdering av om styreansvar kan være aktuelt for slike saker må dermed ta utgangspunkt i om det er gitt uriktig informasjon eller tilbakeholdt informasjon av slik karakter at tredjepart ikke lenger kan anses avtalemessig bundet til å yte lån, tegne eller kjøpe aksjer mv.

Det dreier seg dermed om misligholdt opplysningsplikt, hvor selskapet blir objektivt ansvarlig og hvor et styreansvar som regel krever noe ytterligere. Momentene i vurderingen er likeartede som de angitte i punkt 3.3.1 under, hvoretter det avgjørende spørsmålet er om styret samlet sett har opptrådt uforsvarlig i forbindelse med utarbeidelse av det erstatningsutløsende informasjonsmaterialet.

Det er videre slik at styreansvar i disse sakene i første rekke vil være praktisk dersom selskapet selv ikke er i stand til å gjøre opp grunnet insolvens, eller der et krav mot selskapet vil være uten hensikt. Eksempel på det siste kan være der samtlige eller en vesentlig andel av aksjene i selskapet kjøpes. Et oppgjør fra selskapet vil i sistnevnte situasjon ha lite for seg.

Et eksempel der selskapet ikke er i stand til å gjøre opp forpliktelsene grunnet svekket likviditet, er Høyesteretts avgjørelse i Rt. 2011 s. 562. Her ble det rettet krav om erstatning mot styreformann i en stiftelse på grunnlag av at en innskuddsordning ble opprettholdt på tross av at økonomien i stiftelsen var sterkt svekket. Retten kom til at styreformannen hadde opptrådt erstatningsbetingende fordi han ikke hindret nye innskudd i en ordning retten fant tvilsom og fordi han utsatte innskyterne for tapsrisiko på grunn av stiftelsens svake økonomi.

Styreansvar må da heller avveies mot å fremme krav mot selger. Det samme vil gjelde for kapitalforhøyelse, hvor tegner av aksjene i kapitalforhøyelsen er avskåret fra å kreve erstatning fra selskapet selv, jf. aksjeloven § 10-7 (3) jf. § 2-10 (2). Dette er bl.a. lagt til grunn i Rt. 2003 s. 1574 og i Rt. 1996 s. 1463.

3.3 Styremedlemmet har gått utenfor sin myndighet, tildelt fullmakter eller brutt ufravikelig lovgivning på slikt vis at selskapet eller tredjepart lider et økonomisk tap

Ansvarssaker oppstår også som konsekvens av at styret går utenfor sin myndighet, med den konsekvens at selskapet eller tredjepart blir skadelidende. Det kan også være at et styremedlem går utenfor tildelt myndighet / fullmakt. Skadelidende tredjeparter kan her være kreditorer, aksjonærer, leverandører, offentlige myndigheter mv.

Myndighetsoverskridelsen kan også bestå i at styret mv. opptrer i strid med ufravikelig lovgivning. I så fall vil det være mer nærliggende å konstatere ansvar.

Det er relativt vanlig med styreansvarssaker overfor styrer i borettslag, boligsameier mv. hvor dette er temaet. Det kan være styret går utenfor tildelt myndighet fra generalforsamling eller årsmøte eller det kan være styret opptrer i strid med borettslagsloven eller eierseksjonsloven. Styret i borettslag og eierseksjonssameier har en generell plikt til å holde seg innenfor myndighet, jf. borettslagsloven § 8-8 og eierseksjonsloven § 40. Brudd på dette vil kunne lede til erstatningskrav mot styrets medlemmer.

Et eksempel på ansvar er fra den såkalte Skøyenåsen-dommen, RG-1997-1308. Her fastslo retten at styret, i henhold til vedtekter og dagjeldende borettslagslov § 46, skulle innhentet generalforsamlingens forhåndssamtykke med kvalifisert flertall, før det ble satt i gang tiltak knyttet til et garasjeanlegg. Ved manglende innhentelse, ble det konstatert ansvar.

Spørsmålet i disse sakene er gjerne todelt:

1. Først må det klargjøres hvorvidt styret har overskredet myndigheten eller har opptrådt i strid med ufravikelig lovgivning.
2. Dernest må det avgjøres hvorvidt de enkelte styremedlemmene har opptrådt culpøst i bruddet på tildelt myndighet eller ufravikelig lovgivningen. Spørsmålet her er gjerne om atferden samlet ses må anses uforsvarlig på slikt vis at det er naturlig å pålegge ansvar.

Spørsmålet blir deretter hvilket økonomisk tap som er påført og som står i sammenheng med styrets mislighold.

3.3.1 Nærmere om uforsvarlighetsvurderingen

Erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-1 krever uaktsomhet, altså at det enkelte styremedlemmet er å bebreide for måten saken har vært håndtert av vedkommende i den rollen vedkommende har hatt som styremedlem. Likevel vil det i saker om myndighetsoverskridelse være nærliggende med ansvar dersom bruddet først er konstatert. I HR-2016-1440-A (Håheller) avsnitt 41 uttaler Høyesterett bl.a. følgende:

«Ved vurderingen av om vilkårene etter § 17-1 er oppfylt, må det tas utgangspunkt i om aksjeeier/styreleder har overtrådt de plikter som objektivt sett gjelder for vedkommende. Der disse pliktene er overtrådt, vil det være en presumsjon for at vedkommende har opptrådt uaktsomt…»

Utgangspunktet for disse sakene blir gjerne da om det, på tross av bruddet, likevel er grunnlag for å konstatere ansvarsfritak fordi det foreligger konkrete omstendigheter i den aktuelle saken som gjør at det ikke bør konstateres styreansvar for det aktuelle styremedlemmet. Da det gjerne vil være presumpsjon for ansvar, vil det være opptil styremedlemmet å klargjøre hvorfor personlig ansvar likevel ikke bør pålegges.

Relevante momenter i vurderingen vil bl.a. være:

1. Bruddets art eller formen for myndighetsoverskridelse: Dersom det er tale om mer unnskyldelige brudd, for eksempel rene formaliafeil eller brudd på saksbehandlingskrav, er det mer nærliggende med ansvarsfritak enn der det foreligger brudd på bestemmelser satt til å verne legitime tredjepartsinteresser (for eksempel hensynet til kreditorers krav på vern av selskapskapitalen, ansattes lønnskrav, offentliges krav på skatter og avgifter mv).
2. Styremedlemmets tilknytning til handlingen. Dersom styremedlemmet har mer perifer tilknytning, for eksempel fordi vedkommende deltok i aktuell styrebeslutning som varamedlem, er det mer aktuelt med fritak enn for styremedlemmer som må vurderes som mer aktive i relasjon til de handlingene som bestemmelsen krever. 
3. Graden av skyld og bebreidelser som kan rettes mot styremedlemmet. I det subjektive skyldkravet ligger element om grad av skyld som kan rettes mot vedkommende. Dette kan systematiseres i et spørsmål om styremedlemmet har vært i faktisk eller rettslig villfarelse og hvorvidt dette i så fall vil være ansvarsfraskrivende. Slik villfarelse vil som klart utgangspunkt ikke være ansvarsfraskrivende, da verken faktisk og rettslig villfarelse fritar for ansvar. Det kan imidlertid tenkes tilfeller, f.eks. i Rt. 1995 s. 1350, der Høyesterett konstaterte fritak ut fra at reglene var «noe perifere», at rettstilstanden ikke klart fremgikk av skrevne regler og at det var uenighet blant fagkyndige på området.
4. Styremedlemmets konkrete kvalifikasjoner. Det er tidligere lagt til grunn at særlig kunnskap om de handlingene som utløste skaden påvirker ansvarsvurderingen. I Rt. 1926 s. 471 fastslo Høyesterett at styrets medlemmer var skipskyndige og hadde kjennskap til eldre verft og at dette virket skjerpende i ansvarsvurderingen. Motsetningsvis kan det være grunnlag for å konstatere fritak dersom styrevervet har et frivillig preg, uten avlønning e.l., hvoretter styremedlemmet ikke kan betegnes som profesjonelt. Dette kan være tilfeller for styremedlemmer i borettslag, sameier, stiftelser, foreninger mv. Det skal imidlertid noe til før manglende kvalifikasjoner virker ansvarsbefriende, jf. Rt. 2011 s. 562 der retten kom til at manglende kvalifikasjoner «klart… ikke kan tillegges noen vekt ved vurderingen av hans ansvar.»
5. Hvorvidt styremedlemmet har profitert på bruddet. Dersom styremedlemmet har profitert på bruddet, vil ansvar inntre nærmest unntaksfritt. Myndighetsoverskridelsen vil da ha karakter av illojalitet og brudd vil være forsettlig. Eksempler på dette kan være brudd på børslovgivningens forbud mot innsidehandel eller avtaleinngåelser i strid med aksjelovens regler om utdeling fra selskapet.

3.4 Mangelfullt tilsyn av daglig ledelse samt kontroll av virksomheten, regnskap og formuesforvaltning

Det følger av aksjeloven § 6-13 (1) at styret skal føre tilsyn med den daglige ledelse og selskapets virksomhet for øvrig. Av aksjeloven § 6-12 (3) kreves det videre at styret holder seg orientert om selskapets økonomiske stilling samt at det plikter å påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll.

Samlet sett pålegger disse bestemmelsene en tilsynsplikt for styret. Kjennetegnet for disse sakene er at det kan være en annen – for eksempel daglig leder, økonomiansvarlig / CFO, regnskapsfører mv – som utfører de skadegjørende handlingene, hvoretter styrets medlemmer også kan holdes personlig ansvarlige for brudd på sin tilsynsplikt.

I disse sakene kan det være styrets medlemmer holdes ansvarlige sammen med annen skadevolder, for eksempel daglig leder. Et eksempel på dette er Blaalid-dommen, HR-2017-2375-A. Her ble daglig leder holdt erstatningsansvarlig for kreditorers tap, som følge mangelfull informasjon om selskapets reelle økonomiske stilling. Styrets medlemmer ble også saksøkt som følge av brudd på sin tilsynsplikt, men spørsmålet ble aldri prøvd idet styrets medlemmer inngikk forlik med saksøkende kreditor da saken kom opp for tingretten.

Et utgangspunkt for sakene er videre at styret har unnlatt å følge opp og eventuelt sanksjonere daglig leder for eventuell feil eller annen erstatningsutløsende opptreden. I disse sakene vil det nok allerede foreligge et oppsigelsesgrunnlag, og mange daglige ledere har forhåndsfraskrevet seg stillingsvernet (vernet mot oppsigelse) mot avtalt sluttvederlag, jf. arbeidsmiljøloven § 15-16. For mer om dette, se artikkelen om daglig leders stillingsvern her.

For styret betyr dette følgende:

1. Det må etableres tilsyns- og kontrollrutiner. I praksis innebærer dette at det stilles krav til daglig leders rapporteringsplikt til styret ved en stillingsinstruks for daglig leder, samt at tilsynspliktene bør inntas som et jevnlig punkt i løpende styremøter.
2. Styret må etablere og overholde rutiner og mekanismer på slikt vis at det føres reell kontroll og at det kan avdekkes mulig uforsvarlig virksomhetsutøvelse, for eksempel utførelse av daglig drift eller utførelse knyttet til selskapets økonomi og regnskaper.

Det er relativt vanlig for styreansvar at ansvar konstateres fordi det ikke er etablert rutiner for tilsyn og at styret også derfor anses å ha opptrådt erstatningsutløsende som følge av misligholdt tilsynsplikt.

Denne dynamikken er vanlig i mindre foretak eller der det er et familiebånd eller vennskap mellom daglig leder og enkeltmedlemmer av styret. Da vil gjerne dialogen være mer uformell og i mindre grad skriftlig. Dette kan bli et problem i ettertid dersom det oppstår et økonomisk tap og styret må klargjøre at styret likevel har ført betryggende kontroll.

Det er videre slik at dersom selskapets situasjon er mer utfordrende eller uoversiktlig, vil dette skjerpe styrets tilsynsplikt, ettersom det overordnede er at styret har oversikt over økonomien, selskapets regnskaper og daglig drift.

Når det gjelder kontroll av selskapets regnskapsfører, er det ikke i seg selv tilstrekkelig for å ivareta tilsynsplikten at selskapet benytter ekstern regnskapsfører for dette. Styret har selvstendig plikt til å sette seg inn i selskapets regnskaper og å føre forsvarlig kontroll av dette. Dette ansvaret kan ikke delegeres.

3.5 Godkjennelse av avtale med aksjonær, selskapets ledelse eller deres nærstående som ikke burde vært inngått

Styreansvarssaker oppstår også fra tid til annen fordi selskapet har inngått avtaler med selskapets aksjeeier, selskapets ledelse mv. som ikke burde vært inngått, og som fører til at selskapet blir tapslidende. Ofte dreier det seg om ulovlig lån eller utbytte eller honorering på gavevilkår ettersom det ikke foreligger noen samsvarende motytelse. Dette medfører gjerne at transaksjonen vurderes som ulovlig lån eller utbytte etter aksjeloven §§ 8-1 eller 8-7 eller i strid med aksjelovens regler om avtaler med selskapets nærstående, jf. aksjeloven § 3-8.

Eksempler på slike avtaler kan være:

1. Avtaler mellom selskapet og nærstående om kjøp og salg av eiendeler (for eksempel eiendom, driftstilbehør, biler osv).
2. Løpende avtaler, for eksempel arbeidsavtaler, bonusordninger, konsulentavtaler, låneavtaler, leieavtaler (for eksempel av næringslokaler) rådgivningsavtaler mv.

I borettslagssaker eller eierseksjonssaker oppstår varianten ved at sameiet eller borettslaget inngår renoverings- og utbyggingsavtaler med selskaper der styrets medlemmer har direkte eller indirekte tilknytning.

Disse styreansvarssakene reises gjerne av;

1. aksjonær som del av aksjonærtvist (evt. andelseier) / sak om myndighetsmisbruk / illegal «selskapstømming» osv,
2. kreditor eller konkursbo i forlengelse av selskapets konkursbehandling (gjerne i kombinasjon med omstøtelseskrav også etter dekningsloven), eller
3. av ny aksjonær som del av oppkjøpssituasjon, hvor det i etterkant viser seg at selskapets verdier er redusert som følge av slike avtaler sammenholdt med det kjøper ble forespeilet, for eksempel som del av en DD (due dilligence-prosess).

Videre blir gjerne styret saksøkt sammen med den tilgodesette ved transaksjonen. Dersom styremedlemmet selv er tilgodesett og kontraktsmotpart for den omstridte avtalen, blir vurderingene styreansvar og tilbakeføringskrav overlappende.

3.5.1 Utgangspunktet for styreansvar for tapsbringende avtaler med selskapets nærstående

Det faktiske utgangspunktet for disse styreansvarssakene er som regel at styret ikke har fulgt aksjelovens saksbehandlingsregler for transaksjoner mellom selskapet og selskapets nærstående. Det er styret, og dermed også styrets medlemmer, som har ansvaret for å påse at disse reglene overholdes.

Det følger her av aksjeloven § 3-8 at styret skal godkjenne avtaler:

«…mellom selskapet og en aksjeeier, en aksjeeiers morselskap, et styremedlem eller daglig leder der selskapets ytelse på tidspunktet for inngåelse av avtalen har en virkelig verdi som er større enn 2,5 prosent av balansesummen i selskapets sist godkjente årsregnskap.»

Av aksjeloven § 3-8 tredje ledd fremkommer videre at styret skal sørge for at det utarbeides redegjørelse for transaksjonen fra revisor i medhold av aksjeloven § 2-6. Videre skal styret avgi erklæring undertegnet av samtlige styremedlemmer, med unntak av eventuelle inhabile styremedlemmer, om:

• at avtalen er i selskapets interesse,
• at det er rimelig samsvar mellom verdien av vederlaget selskapet skal yte og motta, samt
• at kravet til forsvarlig egenkapital og likviditet i aksjeloven § 3-4 vil være oppfylt.

Aksjeloven § 3-8 må leses i sammenheng med aksjeloven § 7-28 (1) som fastslår at styret ikke kan foreta seg noe som er;

«…egnet til å gi visse aksjeeiere eller andre en urimelig fordel på andre aksjeeiere eller selskapets bekostning.»

Til slutt følger det av aksjeloven § 3-7 (2) første punktum at styret skal sørge for at ulovlig utdeling tilbakeføres selskapet, med mindre vedkommende ikke forstod eller burde ha forstått at utdelingen var ulovlig.

«Den som på selskapets vegne medvirker til en beslutning om eller gjennomføring av ulovlig utdeling, og som forsto eller burde ha forstått at utdelingen er ulovlig, er ansvarlig for at utdelingen blir tilbakeført selskapet.» 

Årsaken til at styret misligholder pliktene som nevnt over, er sammensatte: Det kan være styret neglisjerer reglene, enten på grunn av rettslig eller faktisk villfarelse, eller fordi styret av ulike årsaker velger å la være å følge reglene. I så fall har tilgodesett medkontrahent som hovedregel en tilbakebetalingsplikt til selskapet med mindre vedkommende var i aktsom god tro, se aksjeloven §§ 3-7 samt 3-8 (5).

Dersom den tilgodesette tilbakefører, og styret medvirker til dette etter aksjeloven § 3-7, vil tapet for selskapet, og dermed også de økonomiske rammene for styreansvarssaken, begrense seg til eventuelle merkostnader som selskapet er påført utover utdelingen.

3.5.2 Styrets godkjennelse av avtaler med selskapets nærstående etter aksjeloven § 3-6

Ofte vil manglende overholdelse av ovennevnte regler i seg selv medføre styreansvar etter aksjeloven § 17-1. Spørsmålet i saken blir da gjerne om det er særskilte ansvarsfritaksgrunner som gjør seg gjeldende for det aktuelle styremedlemmet og hva det økonomiske tapet består av.

Dersom aksjelovens saksbehandlingsregler for transaksjoner med nærstående er fulgt, men det foreligger feilvurderinger for eksempel fordi transaksjonen likevel ikke er i selskapets interesse, blir vurderingstemaet mer sammensatt.

I så fall må det først klargjøres at vilkårene etter § 3-8 ikke er oppfylt. Den første vurderingen kan være komplisert og skjønnsmessig for om transaksjonen er i selskapets interesse og om det er en rimelig balanse i ytelsene. Utgangspunktet her er at selskapet innrømmes et visst slingringsmonn før det kan konstateres at vilkårene ikke er oppfylt. Dernest må det klargjøres om styrets medlemmer har opptrådt erstatningsutløsende etter aksjeloven § 17-1 for den feilvurderingen styret har fattet.

Også her vil styret innrømmes et visst slingringsmonn før det er aktuelt å konstatere styreansvar etter aksjeloven § 17-1. Utgangspunktet er at styret har anledning til å begå visse feil før det er aktuelt å si at styremedlemmet har opptrådt såpass uforsvarlig at det er aktuelt å konstatere styreansvar.

Disse sakene preges også av at styret i større eller mindre grad baserer seg på en eventuell feilvurdering fra revisor i forbindelse med revisors erklæring etter aksjeloven § 2-6. I så fall må søksmål om styreansvar avveies mot et eventuelt erstatningskrav mot revisor for culpøs opptreden i forbindelse med utarbeidelsen av revisorerklæringen.

Der styremedlemmet selv er tilgodesett, vil det være forholdsvis nærliggende med et ansvar dersom det først konstateres brudd på aksjeloven § 3-8. Da disposisjonen fort kunne anses som myndighetsmisbruk der vedkommende har misbrukt sin posisjon i selskapet til å fremme egne interesser på bekostning av selskapets interesser. Dette vil i så fall anses som illojal opptreden og dermed vil vilkårene for erstatning etter aksjeloven § 17-1 fort anses å være oppfylt.

Disse tapspostene kan være merkostnader som pådras eller det kan være mer indirekte eller avledede tap (driftstap, tapt fortjeneste mv.) som følge av den ulovlige avtalen. For indirekte og mer avledet krav kan det være disse er såpass avledede og uten klar nok sammenheng med den skadegjørende handlingen til at kravet om adekvat årsakssammenheng ikke er oppfylt. Eksempler på dette er Rt. 1998 s. 276, der retten fant at fortjenestetap ikke hadde nødvendig sammenheng med mangelfulle og uriktige opplysninger. Det samme var tilfellet i Rt. 1929 s. 705.

3.6 Styret har inngått tapsbringende avtale eller har håndtert et løpende kontraktsforhold på slikt vis at selskapet blir tapslidende

Styreansvarssaker oppstår også fra tid til annen fordi styret inngår en avtale som ikke burde ha vært inngått, eller fordi en løpende avtale håndteres eller misligholdes på slikt vis at selskapet blir tapslidende.

Ved det første tilfellet vil selskapet som regel være den skadelidte. Ved det siste vil enten selskapet eller tredjepart være den skadelidte.

3.6.1 Aktualiteten av disse styreansvarssakene

Disse styreansvarssakene forekommer i ulike varianter. Det kan her skilles mellom der styreansvarssaken oppstår ved avtaleinngåelsen og der tapet oppstår som følge av uforsvarlig håndtering av allerede inngått avtale.

De sakene som angår uforsvarlig kontraktsinngåelse, kjennetegnes gjerne ved at styret opptrer uforsvarlig ved å inngå en avtale selskapet aldri burde ha inngått. Selskapet vil her være den skadelidte og spørsmålet er da gjerne også hvem som kan fremsette selskapets krav overfor styremedlemmet. Som et utgangspunkt er det generalforsamlingen som retter krav mot selskapets tillitspersoner. Likevel kan minoritetsaksjonær på visse vilkår forfølge selskapets erstatningskrav, se pkt. 4 i denne artikkelen.

Disse styreansvarssakene er forholdsvis vanlige i borettslag og boligsameier. Det kan være styret inngår en avtale som ikke burde vært inngått (for eksempel en ugunstig fastrenteavtale) eller at en konkret avtale følges opp på en slik måte at vedkommende blir erstatningsansvarlig (for eksempel en slett oppfølgning av en utbyggings- eller renoveringsavtale mellom sameiet og en entreprenør.)

Slike styreansvarssaker kan også forekomme innenfor andre områder, for eksempel overfor daglig leder eller styremedlem for slett håndtering av oppsigelsessak overfor en arbeidstaker.

Utgangspunktet for disse sakene er at styremedlemmet naturlig nok ikke er kontraktspart for selskapets forpliktelser. Slikt sett må det dreie seg om en så kvalifisert klanderverdig opptreden fra styremedlemmets side at vedkommende anses erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1, enten overfor selskapet eller skadelidte tredjepart.

3.6.2 Styreansvarssak som følge av erstatningsutløsende avtaleinngåelse

Det kan skilles mellom avtaler som er tapsbringende relativt sett – altså at det forelå mer fordelaktige alternativer som selskapet heller burde benyttet, og tapsbringende avtaler absolutt sett – altså avtaler som leder til rent tap for selskapet.

Styreansvarssaker for relativt sett tapsbringende avtaler krever en analyse av alternativer, og at det valgte alternativet er såpass ugunstig at styrets valg i forbindelse med kontraktsinngåelse utløser styreansvar. Eksempler på dette kan være kjøp av tjenester (for eksempel utbyggingsavtaler) eller kjøp av varer hvor selskapet ender opp med å overbetale.

Disse sakene er mer vanlige der styret er mindre profesjonelt og basert på frivillighet, for eksempel i sameier, borettslag, idrettslag og foreninger mv.

Det kan også være kjøp av tjenester eller varer som har såpass fjern sammenheng med selskapets drift at de må anses unødige og dermed tapspåførende for selskapet. Det kan dreie seg om unødig leie av lokaler, kjøp av tjenester eller varer som selskapet ikke har bruk for mv.

Der styremedlem eller nærstående er kontraktsmotpart, hvilket ikke er uvanlig, vil kontraktsinngåelse ha karakter av myndighetsmisbruk og illojalitet og ansvar nærliggende, se punkt 3.5 over.

3.6.3 Styreansvar som følge av erstatningsutløsende kontraktsoppfølgning

Det oppstår også saker om styreansvar fordi en avtale følges opp (eller unnlates å følges opp) på slikt vis at selskapet lider et økonomisk tap. Det kan være styret utviser en aktivitet, for eksempel rettstridig sier opp et løpende kontraktsforhold (for eksempel et arbeidsforhold), på et slikt vis at selskapet lider et tap og det er naturlig at styremedlemmet holdes erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1. Kjennetegnet for disse sakene er at styremedlemmet viser trekk av egenrådighet uten at øvrige trekkes inn i beslutningsprosessene og at ufravikelige regler brytes på et slikt vis at handlingene må anses uforsvarlige.

Det kan også være at styret unnlater å følge opp og at dette enten leder til kostnadsoverskridelser eller til mislighold fra selskapets side. Eksempler på det første alternativet kan være utbyggings- eller renoveringsavtaler der den utpekte fra styret (evt. daglig leder) unnlater å følge opp utbyggingen i egenskap av byggherre.  Disse sakene er ikke uvanlige i borettslag og boligsameier der styret gjerne må følge opp entreprenør i forbindelse med utbyggings- eller renoveringsprosjekt av sameiet eller borettslagets eiendom.

4. Avsluttende råd til styremedlemmet

Artikkelen har søkt å tilkjennegi de ulike grunnlagene for styreansvar. Det er likevel en terskel for å bli holdt personlig erstatningsansvarlig som styremedlem. Generelt sett vil styreansvar sjeldent være aktuelt for styremedlemmet som passer på følgende:

1. Setter seg tilstrekkelig inn i saken
2. Har fokus på selskapets interesser
3. Lar være å følge særinteresser eller egeninteresser
4. Sørger for god organisering av virksomheten
5. Etablerer gode nok kontrollrutiner, for eksempel gjennom attestasjonsregler
6. Sørger for god dokumentasjon på de vedtak som er fattet og de vurderinger som er truffet, for eksempel gjennom skriftlige styreprotokoller.