Samværsvegring betyr at barn vegrer seg for kontakt og samvær med en av sine foreldre. Når barn utrykker vedvarende motvilje og sterk avvisning av en forelder, omtaler vi det som samværsvegring. Dessverre er samværsvegring et tilbakevendende tema i foreldretvister. I denne artikkelen gir vi deg våre råd for hva man bør gjøre når barn utviser samværsvegring.
Utgangspunktet er at samvær er til barns beste
Normalt anses samvær for å være til barnets beste. Det skal mye til og det må i praksis være fare for barnets helse og utvikling i forbindelse med samvær, dersom det vurderes å ikke være til barns beste å ha samvær med foreldrene. Foreldre har videre etter barneloven en plikt og et ansvar for å tilrettelegge for kontakt med den andre forelder. Dersom et barn ikke vil på samvær så har med andre ord den forelderen som barnet er hos et ansvar og en plikt til å gjøre så mye som mulig for å tilrettelegge for samvær med den andre forelderen.
Barnets medbestemmelsesrett
Barn har medbestemmelsesrett om samvær. Når barn gir uttrykk for samværsvegring skal barnets uttalelser tillegges vekt ved vurderingen av om det er til barnets beste med samvær. Barnets alder har betydning for hvor stor vekt det skal legges på barnets uttalelser – jo eldre barnet er, jo større vekt skal tillegges deres uttalelser.
Høyesterett har slått fast at vektleggingen av barnets stemme ikke innebærer at valget om barn skal på samvær eller ikke skal overlates til barnet. Det er foreldre, eller domstolen i de tilfeller der foreldrene ikke blir enige, som skal ta avgjørelsen om hvilken vekt barnets uttalelser skal tillegges med tanke på barnets beste.
Vektleggingen av barnets uttalelser
Når barn foretrekker én forelder og vegrer seg for samvær og kontakt med den andre forelder, er det ofte krevende å vurdere om det er til barnets beste å tillegge deres uttalelser avgjørende vekt. Det følger av barneloven at barn skal gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser om blant annet samvær. Barn må ikke uttale seg, men de har en rett til å få anledning til å uttale seg og bli hørt før det tas avgjørelser om kontakten med foreldrene. Les mer om høring av barn her.
Dersom barn velger å uttale seg, så skal deres mening tillegges vekt etter barnets alder og modenhet. Når barn har fylt 12 år skal det legges avgjørende vekt på hva de mener. Rettspraksis viser likevel at dersom det er sannsynliggjort at barnets mening er et utslag av påvirkning, så blir det ofte vurdert for å ikke være til barnets beste å tillegge meningen avgjørende vekt. I slike situasjoner blir det ofte vurdert at den forelder som har påvirket barnet til å utvikle samværsvegring ikke har ivaretatt barnets beste, og dette kan føre til at det isteden er til barnets beste med mer kontakt med den forelderen som barnet har utviklet vegring mot. Det finnes flere eksempler på slike dommer, og vi har ført flere saker, hvor barn i slike tilfeller har blitt flyttet til samværsforelderen for å sørge for at barnet vokser opp med kontakt med begge sine foreldre.
Kartlegg årsaken til vegringen
For å kunne vurdere hva som er til barnets beste ved samværsvegring er det derfor viktig å kartlegge hva som er årsaken til barnets vegring. Barnets ønsker om lite samvær kan ha sine forklaringer i alt fra årsaker som ikke handler om foreldrene (for eksempel nærhet til venner og fritidsaktiviteter), til påvirkning og manipulasjon fra den foretrukne forelder. Det er viktig å så tidlig som mulig kartlegge hva samværsvegringen skyldes, for å forsøke å forstå barnet. Ofte er det behov for bistand fra tredjepersoner utover foreldrene for å kartlegge dette, gjerne noen som barnet kjenner og er trygg på.
Så sant det ikke er fare for barnet forbundet med samvær, er det viktig å tilrettelegge for kontakt mellom den avviste forelder og barnet. Det er ofte avgjørende at samvær og kontaktpunkter opprettholdes for at vegringen ikke skal feste seg og bli fastlåst. Ofte med et mindre omfattende samvær i begynnelsen enn hva barnet er vant med og forelder har rett til etter avtale/dom om samvær. Mange foreldre er skeptiske til dette, da de er redd for at det skal etablere seg ny samværspraksis hvor de har mindre samvær enn det de som den avviste forelder har rett til etter avtale eller avgjørelse. Dersom barn utviser samværsvegring som følge av påvirkning fra den ene forelderen så blir ofte påvirkningen nøytralisert gjennom kontakt med den andre forelderen. Vår erfaring er at noe / litt kontakt bidrar til at situasjonen raskere normaliseres. Vi anbefaler at man tar tak i situasjonen før det har gått for lang tid og ber om hjelp før situasjonen blir mer fastlåst.
Hva kan man gjøre?
1. Be om hjelp
Barnet bør få snakke med noen utenforstående, gjerne noen i nettverket som barnet er trygg på. Alternativt vil man kunne kontakte familievernkontoret eller barnevern for bistand.
2. Rettslige virkemidler
Dersom barnet over tid ikke vil på samvær, bør man vurdere rettslige virkemidler for å hindre at vegringen blir fastlåst. Dersom foreldrene ikke har vært i retten tidligere, vil man kunne bringe inn sak for domstolene med krav om samvær eller fast bosted. I slik sak vil man kunne be retten om å fatte en rask midlertidig avgjørelse.
Dersom foreldrene har vært i retten før og har en avtale inngått i retten (rettsforlik) eller en rettskraftig dom, så kan man kreve at denne tvangsfullbyrdes. Det innebærer at det fastsettes tvangsbøter for hver gang samværet blir brutt. Det kan også besluttes tvangsgjennomføring av fast bosted, men det er mindre praktisk fordi det sjelden er til barns beste å fysisk tvangsgjennomføre samvær og bosted. Tvangsbøter inndrives av Statens innkrevingssentral og kan være et effektivt virkemiddel for å hindre samværsvegring når det skyldes uheldig påvirkning fra en forelder.
Vi har omfattende erfaring med samværsvegring og samværsnekt. Ta gjerne kontakt med oss ved behov for bistand i sak hvor barn av viss eller uviss årsak utviser samværsvegring.
Maria Cabrera Stråtveit
Partner | Advokat