Personlig ansvar i selskapsforhold. Om styremedlemmers, daglig leders og aksjonærs erstatningsansvar etter aksjeloven

1. Erstatningssøksmålenes bakgrunn

Det er særlig i tre situasjoner hvor det er aktuelt med et personlig erstatningssøksmål mot en eller flere av selskapets tillitspersoner:

1. Som del av aksjonærtvister. Tillitsperson hevdes gjerne her å ha misbrukt posisjonen sin i selskapet for å fremme særinteresser for enkelte aksjonærer eller egne økonomiske interesser på bekostning av selskapets interesser eller andre aksjonærers økonomiske interesser.
2. Ved konkurs eller konkursfare i selskapet: I situasjoner der dekningsmulighet i selskapet er begrenset, vil det for kreditorer eller andre skadelidende ved en konkurs være aktuelt å fremme personlig erstatningskrav overfor selskapets tillitspersoner.
3. Som del av transaksjoner eller selskapsrettslige omorganiseringer. I situasjoner der aksjonær påtar seg forpliktelser som aksjonær, for eksempel ved transaksjoner, selskapsrettslig restrukturering og kapitalforhøyelse mv, kan selskapets tillitspersoner ha opptrådt på slik erstatningsutløsende måte at personlig erstatningssøksmål er aktuelt. Et typisk eksempel er misligholdt opplysningsplikt ved aksjetegning eller ved oppkjøp.

2. Hvem erstatningssøksmål anlegges av og hvem de anlegges mot

Det personlige erstatningssøksmålet mot selskapets tillitspersoner kan systematiseres ut fra hvem som anlegger søksmålet:

1. Selskapet selv, eventuelt selskapets konkursbo (selskapets rettsetterfølger)
2. Enkeltaksjonær eller flere av selskapets aksjonærer
3. Andre med økonomiske interesser i selskapet. Eksempler på dette vil være kreditorer, kunder, leverandører, eller arbeidstakere.

Hvilke krav som fremsettes, og vurderingstemaet for ansvaret, vil avhenge av hvem av de ovennevnte som fremsetter kravet og hvem kravet retter seg mot. Et erstatningskrav kan i den sammenheng rettes mot:

1. Styrets medlemmer, inkl. styrets leder
2. Daglig leder
3. Aksjonær (såkalt ansvarsgjennombrudd)
4. Gransker
5. Medlem av bedriftsforsamlingen

2.1 Erstatningsansvaret er individuelt

Det personlige erstatningsansvaret er et individuelt ansvar. Med dette menes at den enkelte, inkludert enkelte styremedlem, kan holdes erstatningsansvarlig hver for seg og basert på egne selvstendige vurderinger for dette. Det betyr at grunnlaget for erstatning (det såkalte ansvarsgrunnlaget), erstatningsomfang (det såkalte økonomiske tapet) og eventuelle ansvarsfritaksgrunner må vurderes hver for seg for den enkelte tillitspersonen i selskapet.

2.2. Erstatningskrav mot selskapets regnskapsfører og revisor

Fra tid til annen er det aktuelt å reise erstatningssøksmål mot selskapets rådgivere, enten dette er revisorer, advokater eller regnskapsfører.

Grunnlaget for dette vil være revisorloven § 11-1 for selskapets revisor eller det ulovfestede culpaansvaret for selskapets regnskapsfører eller engasjerte juridiske rådgiver. Søksmålene reises som regel av selskapet selv eller av skadelidende kreditor eller aksjonær.

For disse rådgiverne gjelder et strengt profesjonsansvar. Det betyr at det skal mindre til før disse anses å ha handlet culpøst enn det som ellers vil være tilfellet. Det er likevel rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet fra engasjert rådgiver, jf. HR 2016-02344-A, Rt- 2003 s. 696 og HR 2001 s. 565.

Regnskapsbyrået, revisjonsselskapet eller advokatfirmaet vil kunne holdes solidarisk ansvarlig i medhold av arbeidsgiveransvaret etter skadeserstatningsloven § 2-1. Det betyr at disse erstatningskravene ofte vil fremsettes mot revisjonsselskapet eller regnskapsbyrået i egenskap av arbeidsgiver mv. fremfor overfor den aktuelle revisoren eller regnskapsføreren. Flere rådgivere vil også ha forsikringsdekning, slik at det til slutt blir et forsikringsselskap som blir motpart.

3. Aksjeloven § 17-1 – vilkårene for erstatning

Et erstatningssøksmål mot selskapets tillitspersoner er forankret i aksjeloven §§ 17-1. Bestemmelsens første ledd lyder slik:

«Selskapet, aksjeeier eller andre kan kreve at daglig leder, styremedlem, medlem av bedriftsforsamlingen, gransker eller aksjeeier erstatter skade som de i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt vedkommende.»

Av aksjeloven § 17-2 (2) følger at også den som medvirker, kan holdes økonomisk ansvarlig etter den samme vurderingsnormen som nevnt over. Medvirkningsansvaret gjelder, «… selv om skadevolderen ikke kan holdes ansvarlig fordi han eller hun ikke har utvist forsett eller uaktsomhet.»

For erstatningskrav etter aksjeloven § 17-1 må fire vilkår være oppfylt:

1. Vilkåret om økonomisk tap: Det må ha oppstått en erstatningsmessig skade hos den skadelidte. Denne skaden vil som regel være formueskade, altså tap av formue / kapital.
2. Vilkåret om ansvarsgrunnlag (culpa): Vedkommende som erstatningskravet rettes mot, må ha opptrådt forsettlig, grovt uaktsomt eller uaktsomt. Dette betegnes gjerne som culpa.
3. Årsakskravet og kravet til adekvans / påregnelighet: Handlingen eller unnlatelsen må ha resultert i det økonomiske tapet som har oppstått. Dette omtales gjerne som årsakssammenheng. I tillegg må skaden ha en såpass nærhet til handling at den kan anses som en påregnelig følge.
4. Krav om aktuell tilknytning til selskapet: Vedkommende som holdes erstatningsmessig ansvarlig etter aksjeloven § 17-1, må inneha en stilling som nevnt i aksjeloven § 17-1. Denne avgrensningen er ikke til hinder for at andre enn de opplistede holdes erstatningsmessig ansvarlig, men ansvaret vil da følge av ulovfestet grunnlag eller annet lovmessig grunnlag, se pkt. 2.2 over.

Disse vilkårene er nærmere redegjort for i særartiklene om;

1. styremedlems (inkludert styreleders),
2. daglig leders;
3. og aksjonærs erstatningsansvar.

4. Fremsettelsen av selskapets erstatningskrav

Fremsettelsen av erstatningskrav mot selskapets tillitspersoner kan systematiseres i fremsettelsen av:

1. Selskapets erstatningskrav
2. Utenforstående erstatningskrav uavhengig av selskapets erstatningskrav (altså aksjonærs, kreditors eller andres erstatningskrav).

Selskapets erstatningskrav omtales gjerne som selskapskrav, mens krav som tilkommer aksjonær, kreditor eller andre uavhengig av selskapets krav, gjerne omtales som særkrav.

4.1 Forfølgningen av selskapets erstatningskrav (aksjeloven § 17-3)

Selskapets erstatningskrav fremsettes som en sak på selskapets generalforsamling og vedtas som hovedregel etter ordinære flertallskrav blant stemmeberettigede aksjer, jf. aksjeloven § 17-3 jf. aksjeloven § 15-17. Det er altså den aksjonær eller aksjonærkonstellasjon som kontrollerer selskapet som avgjør hvorvidt det skal reises erstatningskrav mot selskapets tillitspersoner, jf. aksjeloven § 5-1 (4).

Anledningen til å fremme slikt krav, og hvilke flertallskrav som eventuelt gjelder, kan være nærmere regulert i aksjonæravtale eller vedtekter. Ansvar kan også være avtalemessig begrenset, for eksempel som del av daglig leders arbeidsavtale eller styremedlems engasjementsavtale. En forhåndsbegrensning kan også kreve tilslutning fra tidligere generalforsamling, jf. pkt. 8.2 flg. under.

4.2 Minoritetsaksjonærs anledning til å forfølge selskapets erstatningskrav (aksjeloven § 17-4)

Selv om styret beslutter innkallelse til selskapets generalforsamling og forbereder de saker som skal behandles på generalforsamlingen, vil aksjonær ha ordinær forslagsrett til å fremme sak om erstatningskrav såfremt det først er innkalt til generalforsamling, jf. aksjeloven §§ 5-10 og 5-11 (1).

Den enkelte aksjonær vil ha en interesse i dette. Andelen av den enkelte aksjonærs aksjer, vil forholdsmessig reduseres med det tap som påføres selskapet.

Daglig leder og styremedlemmer har under generalforsamlingen plikt til å tilgjengeliggjøre opplysninger overfor den enkelte aksjonær for behandlingen av eventuelt erstatningskrav, se nærmere aksjeloven § 5-15.

Forkaster selskapets generalforsamling vedtaket om å fremme erstatningskrav, kan aksjonær som representerer 10 % av aksjekapitalen fremme søksmål på selskapets vegne og i selskapets navn, jf. aksjeloven § 17-4. Består selskapet av 100 eller flere aksjeeiere, kan selskapets erstatningskrav også fremmes av en aksjonærminoritet som utgjør minst 10 prosent av det samlede antallet aksjonærer i selskapet, jf. aksjeloven § 17-4 (1) annet pkt.

Forutsetningen for at aksjonær kan fremme selskapets erstatningskrav, er at søksmålet er fremsatt innen tre måneder etter at beslutningen om erstatningskrav er forkastet, eller etter begjæring om granskning er forkastet eller granskning er avsluttet, såfremt dette er avholdt, se aksjeloven § 17-4 (2) jf. aksjeloven § 5-25. Bestemmelsen gir minoritetsaksjonær en viss anledning til å ivareta sine interesser på tross av manglende kontroll over selskapet. Den er dermed et eksempel på aksjelovens bestemmelser om vern av minoritetsaksjonærer.

4.3 Særskilt om granskning (aksjeloven §§ 5-25 og 5-26)

Det kan være hensiktsmessig for aksjonær å begjære granskning forut for anleggelse av erstatningskrav. Dette gjelder spesielt dersom avklaring av ansvarsgrunnlag krever dokumentasjon og opplysninger som aksjonær ikke ellers gis tilgang til.

Reglene om granskning følger av aksjeloven § 5-25. Av bestemmelsen kan det kreves av aksjonær som eier minst 20 % av selskapets aksjekapital, og kan være særlig aktuelt ved tilfeller av myndighetsmisbruk eller hvis det foreligger begrunnet mistanke om ufravikelig lovgivning blir brutt og at dette kan lede til alvorlige konsekvenser for selskapet.

Åpnes granskning, vil tingretten oppnevne en eller flere granskere, avhengig av sakens kompleksitet. Retten fastsetter godtgjørelsen for granskerne, som betales av selskapet.

En granskning vil ikke i seg selv avgjøre et eventuelt erstatningskrav, men vil avklare faktiske forhold og dermed bedre aksjonær eller andres innsikt, slik at vedkommende lettere kan ta stilling til om et erstatningskrav er aktuelt eller ikke. Det kan også være at en granskningsrapport vil gi tilstrekkelige holdepunkter for å påvise skyld og at den kan inneholde anbefalinger rundt dette.

5. Aksjonærs selvstendige erstatningskrav uavhengig av selskapets erstatningskrav

Et særlig spørsmål oppstår om aksjonær, i egenskap av aksjonær, kan reise et selvstendig erstatningskrav, uavhengig av selskapets erstatningskrav for eventuell skade på selskapsinteressen.

Utgangspunktet her er at aksjonærs erstatningskrav vil være avledet og indirekte, ettersom det er selskapet som er den direkte skadelidende. Dette gjør at det vil begrense seg når aksjonær kan fremme et selvstendig erstatningskrav.

Aksjonær kan fremme erstatningskrav i visse situasjoner uavhengig av selskapet:

1. Konkurssituasjonen: Såfremt selskapet er konkurs eller slettet, kan aksjonær fremme selskapets erstatningskrav. Dette er lagt til grunn i Rt 1995. s 1809.
2. Såkalte særkrav. Aksjonær er direkte skadelidende for transaksjoner der selskapet er motpart og tillitsperson er selskapets representant. Slikt erstatningskrav, omtalt som særkrav, kjennetegnes ved at det bare er aksjonær og ikke selskapet som lider et tap.

Eksempler på særkrav kan være der styret har gitt uriktig informasjon om selskapet og denne feilinformasjonen har resultert i at aksjonær har kontrahert eller unnlatt å kontrahere med selskapet. Det kan bl.a. være at tillitsmann forårsaker at aksjonær ikke får benyttet tegningsrett eller forkjøpsrett eller andre aksjonærrettigheter etter lov og avtaleverk. Et siste eksempel kan være at management har gitt uriktig informasjon i forbindelse med et oppkjøp og at kjøper påføres et økonomisk tap som følge av dette.

6. Kreditors selvstendige erstatningskrav uavhengig av selskapets betjeningsevne

Kreditors erstatningskrav er i første rekke aktuelt når selskapet går konkurs. Frem til dette vil selskapets betjeningsevne utelukke at kreditor lider et økonomisk tap. Betaler ikke selskapet, vil selskapet som regel være rett saksøkt for kravet. Så får selskapet heller anlegge søksmål mot tillitspersonen som har misbrukt posisjonen i selskapet og eventuelt påført selskapet et tap.

Det vil likevel kunne oppstå situasjoner der enkeltkreditor påføres et tap av slik karakter at vedkommende kan fremme et selvstendig erstatningskrav mot tillitsperson, uavhengig av selskapets betjeningsevne:

1. Dersom selskapets tillitspersoner gir feil informasjon om selskapets reelle økonomiske stilling og kreditor yter kreditt i tillit til det. Det kan være det er gitt uriktig informasjon i forbindelse med gjeldsopptak eller at årsregnskapene gir et misvisende bilde av selskapets reelle økonomiske stilling, se for eksempel Rt. 1933 s. 115.
2. Dersom selskapets representanter inngår avtaler på selskapets vegne upåvirket av selskapets betalingsudyktighet. Eksempler på dette kan være kjøp av eiendom eller varer på tross av selskapets manglende mulighet til å gjøre opp.
3. Dersom selskapets tillitspersoner på annet vis opptrer illojalt, slik at enkeltkreditor blir skadelidende. Eksempler på dette kan være unnlatelse av å forsikre eiendom eller annet som er stilt til sikkerhet for enkeltkreditor.

7. Selskapets arbeidsgiveransvar eller organansvar overfor dets ansatte og tillitspersoner

Et særlig spørsmål i ansvarssaker er om selskapet kan holdes solidarisk ansvarlig for tillitspersonens handlinger. Slikt solidaransvar kan ha to grunnlag:

1. Etter arbeidsgiver- eller organansvaret.
2. Fordi selskapet selskapsrettslig kan bindes av tillitspersoners skadelidende disposisjoner på vegne av selskapet, se aksjeloven §§ 6-30 – 6-33.

Arbeidsgiveransvaret er aktuelt dersom vedkommende som forvolder skade er ansatt i selskapet, for eksempel daglig leder. Organansvaret kan være aktuelt for styrets opptreden, ettersom det enkelte styremedlem ikke vil være ansatt.

I praksis medfører utsiktene til bedre dekning hos selskapet at selskapet holdes erstatningsansvarlig, selv om det kan være at det er grunnlag for erstatningskrav mot selskapsrepresentanten etter aksjeloven § 17-1. Det er likevel aktuelt med søksmål mot tillitsperson i visse situasjoner:

1. Dersom det er selskapet som er den skadelidte.
2. Dersom utsikter til fullt erstatningsoppgjør overfor selskapet er begrenset som følge av at selskapet er konkurs eller konkurs anses nærliggende.

I situasjoner med nært forestående konkurs, vil erstatningskravet tidvis både rettes mot tillitspersonen og selskapet. Det vil videre gjerne være aktuelt med solidaransvar.

Hvorvidt det er hensiktsmessig, må vurderes konkret. Det kan her være viktig å være oppmerksom på at selskapets plikter strekker seg lenger enn de plikter som tilkommer den aktuelle tillitspersonen, se for eksempel HR-2017-2375-A. Videre vil selskapet som hovedregel være erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag, mens personlig erstatningsansvar krever skyld / culpa.

Ettersom muligheten for å nå frem med et krav overfor selskapet gjerne er enklere enn overfor tillitspersonen, blir gjerne spørsmålet om dekningsmulighetene gjør det hensiktsmessig at tillitspersonen likevel saksøkes, enten på selvstendig grunnlag eller sammen med selskapet.

7.1 Selskapets etterfølgende søksmål om regress overfor skadevolder

Dersom selskapet holdes solidarisk erstatningsansvarlig, kan selskapet etter omstendighetene kreve at tillitspersonen erstatter tapet ved å fremme et regressøksmål overfor reell skadevolder.

Det rettslige grunnlaget for dette er skadeserstatningsloven § 2-3 nr. 1 dersom skadevolder er arbeidstaker. Dersom skadevolder ikke er ansatt i selskapet, følger regresskravet av ulovfestet rett.

Etter skadeserstatningsloven § 2-3 kan arbeidsgiver kreve dekning av arbeidstaker så vidt det «finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne, arbeidstakerens stilling og forholdene for øvrig». Arbeidsgivers regressmulighet baserer seg mao. på en konkret rimelighetsvurdering ut fra de skisserte hensynene. Det samme vurderingstemaet vil i hovedsak gjelde for regress overfor arbeidstakere, men vurderingstemaet blir likevel noe annerledes.

8. Reduksjon av erstatningsansvar ved lemping og avtalte ansvarsfraskrivelser

8.1 Særskilt om lemping av erstatningsutmålingen

Etter aksjeloven § 17-2 og skadeerstatningsloven § 5-2 kan en ferdigutmålt erstatning skjønnsmessig nedjusteres ved såkalt lemping. Lemping vil ved dette innebære en skjønnsmessig reduksjon av plikten for skadevolder til å erstatte skadelidtes fulle økonomiske tap.

For erstatningskrav etter aksjeloven § 17-1, er det aksjeloven § 17-2 som regulerer lempingsadgangen. Den henviser videre til den generelle bestemmelsen om lemping etter skadeserstatningsloven § 5-2. Etter skadeserstatningsloven § 5-2 «kan» erstatningsansvaret lempes under hensyn til;

«… skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter, skyldforhold og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelige tyngende for den ansvarlige. Det samme gjelder når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden.»

Selv om det skal foretas en bred rimelighetsvurdering, der momentene over skal inngå som del av vurderingstemaet, vil i praksis skyldgrad, kravets størrelse, skadelidtes medvirkning og evne til å bære tapet samt om det er tegnet styreansvarsforsikring, være sentralt for vurderingen.

En nedjustering kan også følge av avtalt regulering mellom selskapet og tillitspersonen. Det kan for eksempel følge av daglig leders arbeidsavtale eller av avtaleverk mellom selskap og styremedlemmer at plikten til å erstatte selskapets tap begrenses oppad til et beløp, med unntak av tilfeller av grov uaktsomhet eller forsettlig mislighold. Dette redegjøres nærmere for under.

8.2 Forhåndsavtalte ansvarsbegrensninger og selskapsbeslutninger om ansvarsfrihet (aksjeloven § 17-3 (2) og § 17-5)

Etter aksjeloven § 17-3 (2) kan selskapet beslutte å begrense erstatningsansvar for handlinger styret eller daglig leder måtte foreta i fremtiden. Videre kan selskapet beslutte ansvarsfritak for allerede foretatte handlinger, se aksjeloven § 17-5. Begge disse beslutningene treffes av generalforsamling etter alminnelige flertallskrav, likevel slik at den som får sitt ansvar begrenset ikke kan delta i avstemningen ut fra inhabilitetsgrunner, se aksjeloven § 5-3 (1) og (4).

Det er viktig at å påse at beslutninger om ansvarsfritak for foretatte eller fremtidige handlinger faktisk forankres i et vedtak på selskapets generalforsamling. I motsatt fall risikeres at reguleringen ikke er gyldig. Dette ser vi jevnlig eksempler på.

Selskapets beslutning om ansvarsfritak for fremtidige eller allerede foretatte handlinger, vil begrense aksjonærs eller kreditors anledning til å rette krav, ettersom det av aksjeloven § 17-6 følger at disse «… er bundet av selskapets skadeoppgjør, og deres krav står tilbake for selskapets krav.» Krav fra aksjonær eller kreditor er likevel ikke utelukket, slik at det ofte er hensiktsmessig at disse eventuelt tiltrer fremforhandlet avtale mellom selskap og tillitsperson, alternativt at disse avgir selvstendig fritakserklæring.

8.2.1 Forhåndsavtalt ansvarsbegrensning for fremtidige, skadevoldende handlinger

Ved beslutning om forhåndsavtalt ansvarsbegrensning fraskriver selskapet seg eventuelt erstatningskrav for de handlinger eller unnlatelser som omfattes av fritaksbeslutningen. Aktuelle begrensninger kan være:

1. Beløpsmessig avgrensning av ansvaret
2. Begrensning i at eventuelt ansvar krever grov uaktsomhet eller forsett
3. Forhåndsfritak for visse transaksjoner eller for viss tidsperiode.

Beslutning om ansvarsfritak kan være aktuelt for selskapet i bestemte situasjoner. Et eksempel kan være dersom aktuell tillitsperson skal gis ansvar for risikabelt prosjekt for å avverge en forestående konkurs eller ut fra en avkastningsmulighet. For daglig leder eller styremedlem vil det mao. være hensiktsmessig å kreve fritak fra erstatningsansvar for å påta seg et engasjement eller akseptere et arbeidsforhold dersom konsekvensene av feilsteg kan vise seg store.

Forhåndsavtalt ansvarsbegrensning må avveies mot forsikringsdekning (for eksempel styreansvarsforsikring). Dette er en beslutning som gjerne treffes ut fra de forsikringsvilkårene som eventuelt vil være aktuelle opp mot skadepotensial og risikoen for dette. Disse avveiningene vil være skjønnsmessige og de kan være vanskelige.

8.2.2 Beslutning om fritak for allerede foretatte handlinger (såkalt decharge)

Etter aksjeloven § 17-4 kan selskapet beslutte ansvarsfritak for erstatningsutløsende handlinger for en tilbakelagt periode. Dette omtales gjerne som decharge. Denne beslutningen kan også begrenses til visse tillitspersoner.

Et aktuelt eksempel er generalforsamlingens godkjennelse av selskapets årsregnskap og årsinnberetning. Hvorvidt det er truffet beslutning om ansvarsfritak for foretatte handlinger, beror på en tolkning av generalforsamlingens vedtak. Det er i den sammenheng en glidende overgang mellom generalforsamlingsbeslutninger som forkaster forslag om å reise søksmål og beslutning om ansvarsfritak for allerede foretatte handlinger.

Såfremt generalforsamlingen har besluttet ansvarsfritak eller har besluttet ikke å reise erstatningskrav, kan senere generalforsamling omgjøre beslutningen dersom vilkårene i medhold av aksjeloven § 17-5 er oppfylt.

Etter bestemmelsen kan senere generalforsamling omgjøre fritaksbeslutningen, såfremt det på tidspunktet saken ble behandlet på generalforsamlingen;

1. ikke var gitt uttømmende opplysninger;
2. eller det ikke var gitt riktige opplysninger om vesentlige punkter som kunne hatt betydning for ansvarsspørsmålet.

Hvilke opplysninger som er nødvendige for ansvarsspørsmålet må vurderes konkret og kan by på vanskelige avveininger. Styret kan nok ikke tilbakeholde informasjon av betydning for ansvarsspørsmålet under henvisning til at det dreier seg om forretningshemmeligheter etter aksjeloven § 5-15. Da må nok styret enten innstille på at generalforsamlingen ikke behandler spørsmålet, alternativt at fritaket etter omstendighetene vil kunne tilsidesettes av senere generalforsamling, jf. aksjeloven § 17-5.

Beslutning om ansvarsfritak er videre ikke til hinder for at aksjonær, kreditor eller annen skadelidt kan reise søksmål på egne vegne, eller at aksjonær som representerer minst 10 % av aksjekapitalen kan reise søksmål på selskapets vegne etter aksjeloven § 17-4.