M&A: Kjøp og salg av virksomheter. En veileder til kjøp og salg av aksjeselskaper og andre virksomheter

1. M&A = Oppkjøp og fusjoner

Med oppkjøp menes en avtale om overtakelse av en annen virksomhet. Overtakelsen kan skje ved at eierskapet til virksomheten, altså aksjene, overdras. Alternativt kan det skje ved at selve selskapet overdrar enkelte av sine eiendeler (innmatsalg) som inngår i virksomheten.

Det er disse to formene, altså overdragelse av eierskap og eiendeler, som utgjør de to hovedformene for «oppkjøp». Disse to formene reguleres i to ulike avtaler:

1. Aksjekjøpsavtaler, altså en SPA. SPA er forkortelse for «share purchase agreement»
2. Avtaler om kjøp av eiendeler, altså APA. APA er forkortelse for «asset purchase agreement»

Et oppkjøp er noe annet enn en fusjon. En fusjon karakteriseres ved at to eller flere selskaper slår seg sammen (fusjonerer) til et større selskap. Fusjoner kan ha ulik form varierende fra horisontale og vertikale fusjoner, fusjon ved nystiftelse, trekantfusjon mv.

Oppkjøp og fusjoner faller innenfor det som vi gjerne kaller M&A (mergers & acquistitions).

1.1. Hva er en aksjekjøpsavtale (SPA)?

Aksjekjøpsavtalen eller SPA regulerer vilkårene for kjøpers erverv av aksjene i selgers aksjeselskap (målselskapet).  Oppkjøp ved aksjekjøp er den klart vanligste formen for oppkjøp i Norge.

Årsaken er sammensatt, men generelt sett er nok en viktig grunn at kjøp av aksjer er mindre komplisert enn innmatsalg. Videre er mange virksomheter eller forretningsområder gjerne allerede skilt ut som egne aksjeselskap.

Aksjekjøpsavtalen behandles nærmere i punkt 6.1 under. Overordnet fremheves følgende enkeltelementer som viktige ved oppkjøp gjennom aksjekjøp:

• Alle eiendeler og forpliktelser overdras: Ved aksjekjøpsavtaler kjøpes aksjene i selskapet med alle de eiendeler og forpliktelser som måtte ligge i selskapet. Dette gjelder også de verdier og mulige forpliktelser som ikke utledes av selskapsbalansen, men som likevel tilkommer eller forplikter selskapet.

• Krav om involvering av målselskapet og målselskapets aksjonærer: En aksjekjøpsavtale krever involvering av både selskapet og selskapets aksjonærer. Det gjelder også de aksjonærer som ikke nødvendigvis selger aksjene sine til kjøper. Årsaken er aksjelovens regler om forkjøpsrett og styregodkjennelse. Det kan også være avtalt individuelle særordninger som medsalgsrett (drag along) og medsalgspris (tag along), opsjonsregler eller mer vidtrekkende samtykke- og forkjøpsordninger gjennom selskapets vedtekter eller i aksjonæravtaler.

• Skatte- og avgiftsmessige hensyn: Organiseringen og gjennomføringen av oppkjøpet vil reise ulike skatte- og avgiftsmessige problemstillinger. Fra et kjøperperspektiv kan et viktig forhold være at vederlaget for aksjene ikke avskrives, men bare fradragsføres ved videresalg av aksjene. For selgeren kan aksjesalget utløse realisasjonsgevinst, med mindre selger er et aksjeselskap og dermed fritatt gjennom fritaksmetoden. Dersom selskapet eier eiendom, vil ikke overdragelse av aksjene i selskapet som eier eiendommen utløse dokumentavgift, ettersom målselskapet – uavhengig av eierskiftet – fortsatt har hjemmel til eiendommen.

Merverdiavgift vil normalt sett ikke påløpe ved overdragelse av aksjer, mens problemstillingen er mer sammensatt ved overdragelse av «innmat», se under.

1.2. Hva er en avtale om kjøp innmat (APA)?

Et innmatsalg eller APA (asset purchase agreement) regulerer overdragelse av enkelte eiendeler og forpliktelser som befinner seg i selskapet. Selger av innmaten vil være selskapet selv. Som regel vil transaksjonen angå et virksomhetsområde eller forretningsområde med de eiendeler og forpliktelser som følger med dette.

Innmattransaksjoner er gjerne mer komplekse enn aksjetransaksjoner. Ved kjøp av innmat må det bl.a. nøye angis hvilke eiendeler og forpliktelser som overføres og hvilke som skal forbli hos selger. Selger vil nødvendigvis drive videre, slik at forholdene mellom de to selskapene fremover må avklares og avtalereguleres.

Avtalen om kjøp av innmat er redegjort for i punkt 6.2 under. Overordnet bør partene være oppmerksomme på følgende:

• Ikke alle eiendeler og forpliktelser omfattes: Ettersom kjøperen bare kjøper eiendelene og forpliktelsene som er definert i avtalen, blir andre eiendeler og forpliktelser ikke overført. Dermed må det nøye påses at alle nødvendige eiendeler (materielle og immaterielle) og forpliktelser som skal omfattes av transaksjonen, faktisk følger med.

• Særlige eierskifteutfordringer: Innmattransaksjoner vil kunne utløse juridiske spørsmål knyttet til overdragelse av rettigheter og forpliktelser. Overdragelse av gjeld vil utløse samtykke og forhandlinger med kreditor og det samme vil gjelde overfor kontraktsmotpart ved gjensidig bebyrdende avtaler. Det samme kan gjelde lisenser eller offentlige godkjenninger. Særlige spørsmål vil også utløses overfor ansatte ut ifra de arbeidsrettslige virksomhetsoverdragelsesreglene i arbeidsmiljøloven kapittel 16. 

• Skatte- og avgiftsmessige hensyn: Skatte- og avgiftsmessige spørsmål er ofte mer kompliserte ved salg av innmat enn ved salg av aksjer. Partene bør for eksempel være oppmerksomme på at kjøper ofte kan foreta avskrivninger i de ervervede eiendelene, men ikke overtar latent skatt. Det vil videre påløpe dokumentavgift ved overdragelse av hjemmel for fast eiendom. Spørsmålet om merverdiavgift vil bl.a. avhenge av om virksomheten som sådan, eller deler av den, overdras og om virksomheten kan sies å fortsette på tross av overdragelsen, eller om den motsetningsvis kan sies å gå over på den nye eierens hånd.

2. Hvordan forberedes transaksjonen?

Selskaper eller eiendeler skifter eierskap av en rekke årsaker.  Fra selgers perspektiv er en salgsprosess strukturert ut ifra følgende alternativer:

• Bilateral salgsprosess: Ved bilateral salgsprosess vil kjøper og selger allerede ha funnet hverandre. Partene vil forhandle og komme frem til et endelig avtaleverk.

• Strukturert salg av selskapet: I en strukturert salgsprosess inviteres potensielle kjøpere til å gi et tilbud på selskapet. Selgende selskap vil kunne utstede en «teaser» og det kan være krav om avtalt konfidensialitet (NDA) for deltakelse i prosessen. Prisen kan bestemmes ut ifra en auksjonsprosess eller ved konkurrerende bud. 

• Tosporet prosess: I en dobbeltsporprosess forbereder et selskap en børsnotering (IPO) samtidig som det går gjennom en privat M&A-prosess, for eksempel gjennom strukturert salg eller et bilateralt salg.

2.1. Selgers due diligence

2.1.1. Undersøkelser av mulig kjøper

Av og til forbereder selger transaksjonsprosessen ved å undersøke (due diligence) mulige kjøpere (såkalt vendor’s due diligence). Formålet er å avdekke forhold hos mulig kjøper som er uforenlig med den mulige transaksjonen.

Det kan for eksempel være at kjøper mangler likviditet til faktisk å kjøpe selskapet og spekulerer i videresalg eller prisavslag. Det kan være transaksjonen vil skape en uholdbar konkurransesituasjon eller at kjøper søker å tilegne seg forretningshemmeligheter eller knowhow og reelt sett ikke ønsker å kjøpe virksomheten. Det kan også være at transaksjonen ikke kan gjennomføres ut fra ufravikelig lovgivning (konkurranselovgivning, krav om konsesjoner mv).

Krav om undersøkelser av kjøper vil også kunne utledes av hvitvaskingsregelverket (AML-regelverket). Dette regelverket stiller krav til kunde- og identitetskontroll, utarbeidelse av rutiner og rapporteringsplikter i visse situasjoner. I noen tilfeller kan det være tale om forsterket identitetskontroll. Disse kravene vil gjelde rådgivere som advokater, banker, revisjonsselskap mv.

2.1.2. Selgers forberedende due diligence av eget selskap

Selger kan tenkes å ville undersøke eget selskap som forberedelse på mulig oppkjøp.

Hensikten er å avdekke risikoer, slik at selger kan håndtere disse før transaksjonen finner sted. Eksempler på tiltak kan være restruktureringer, nedbemanninger, selskapsrettslige utskillelser (fisjoner) eller fusjoner.

Selgers egenundersøkelser gir her ikke bare mulighet til å ta grep, men kan også bidra til å effektivisere selve transaksjonen ved at det som eventuelt måtte avdekkes senere allerede er håndtert på forhånd og at selskapet dermed er klargjort for bud / oppkjøp. Det kan også være prosessen kan avdekke skjulte verdier som kan fremheves og derigjennom øke salgsprisen. Kjøper vil på sin side ofte søke å finne skjulte eller uforløste verdier som selger ikke har tatt høyde for i sine verdivurderinger. Forundersøkelser fra selger vil begrense risikoen for at selger begår slike feil.

Forundersøkelser fra selger kan til slutt styrke selgerens forhandlingsposisjon i den etterfølgende transaksjonen. Det skyldes at forundersøkelsen vil gi selgeren en uavhengig vurdering av målselskapet og mulighet til å vurdere forholdene før forhandlingene med kjøperen senere finner sted.

Forundersøkelser er særlig aktuelt i følgende tilfeller:

• Grenseoverskridende oppkjøp: I disse situasjonen kan forhandlingene bli mer innfløkte, og kulturforskjeller kan medføre at utenlandsk kjøper stiller andre krav. 

• Salg av gründerbedrifter og mindre familiebedrifter: Gründerbedrifter og visse familiebedrifter særpreges gjerne av uformelle strukturer og da kan det være at det bør gjennomføres en DD for å avdekke og «rydde» i selskapet før eventuelt oppkjøp.

• Transaksjoner som involverer større verdier: Ved salg av selskaper eller eiendeler av større økonomisk verdi bør selger normalt sett foreta egenundersøkelser. Engasjement av kompetente rådgivere kan fort vise seg å være en god investering enten fordi det kan bidra til å øke salgsprisen eller ved at risikoen for at noe går galt begrenses.

• Transaksjoner som ellers involverer særlig risiko: Det kan være selskapets aktivitet, bransjen eller transaksjonen involverer særlig risiko. Dette stiller krav til grundighet i prosessen. I dette perspektivet er forundersøkelser gjerne hensiktsmessig.

2.2. Kjøpers innledende vurdering av målselskapet (såkalt pre due diligence) og utarbeidelse av «teaser»-dokumenter fra selgeren

Kjøpers interesse i målselskapet kan ha bygget seg opp over tid eller kan være foranlediget av konkrete hendelser. Som regel vil kjøper allerede ha gjennomført mer eller mindre strukturerte undersøkelser av målselskapet basert på offentlig tilgjengelig eller annen informasjon kjøper måtte skaffe til veie.

Det kan også være mulig kjøper har mottatt dokumenter fra målselskapet. Denne dokumentasjonen kan være opprettet av selskapet selv eller den kan være utarbeidet av profesjonelle rådgivere, for eksempel i forlengelse av selgers forundersøkelser, se over.

Dokumentasjonen vil ofte inneholde teasere, for eksempel av selskapets mest fremtredende verdidrivere, eiendeler og andre innsatsfaktorer. Informasjonen skal ikke være villedende, men hensikten vil like fullt være å skape interesse for kjøp av selskapet.

Ved mulige utenlandske kjøpere, bør teaserdokumentasjonen inneholde mulige krav som må være på plass for utenlandsk eierskap eller kjøp av eiendeler i Norge. Eksempler vil være mulige krav til eier om videreføring av offentlige lisenser, tillatelser etc. i målselskapet eller for videreføring av visse virksomheter ved salg av eiendeler.

2.3. Konfidensialitetserklæring / taushetserklæring / NDA

Når kjøper krever tilgang til sensitiv informasjon (forretningshemmeligheter, knowhow osv), bør vedkommende undertegne en konfidensialitetserklæring. Altså en såkalt NDA-avtale (non-disclosure agreement).

Erklæring om konfidensialitet og hemmelighold vil dermed utgjøre avtalt forutsetning for utveksling av konfidensiell og sensitiv informasjon om bl.a. målselskapet eller eiendelen. Formålet er å beskytte mot misbruk eller spredning av ikke-offentlig forretningsinformasjon som partene har tilgjengeliggjort seg som del av transaksjonen.

Partene må passe på at erklæringen er dekkende, men samtidig ikke går lenger enn nødvendig. Eksempler på mer vidtrekkende NDA-er kan være en for vid definisjon av konfidensiell informasjon eller ved at klausulen varer lenger enn det strengt nødvendige. Det kan også være den inneholder skjulte klausuler som konkurranseklausuler. Det bør derfor vies tilstrekkelig tid både til utformingen og til gjennomgang av selgers utkast til NDA. Det kan også være kjøper bør komme i forkant ved å utarbeide eget utkast.

3. Verdsettelse av målselskapet og fremforhandling av intensjonsavtale / term sheet

3.1. Verdsettelsesmodeller av målselskapet eller eiendelen

Etter å ha gjennomgått overordnet og offentlig tilgjengelig informasjon, vil kjøper gjerne foreta en overordnet verdivurdering av oppkjøpsmålet. Denne verdsettelsen vil justeres ut ifra hvilke opplysninger som fremkommer, og da spesielt under due diligence-prosessen.

Verdsettelsen bør omfatte verdien av målselskapets kapitalstruktur (gjeld og egenkapital) så vel som verdien av immaterielle eiendeler som goodwill, brand equity, IP, posisjon i markedet, «knowhow», verdi av kunder, selskapets ledelse (management) og ansatte. For kjøper vil det også være viktig å søke å avdekke iboende verdier som kan følge av transaksjonen, men som ikke nødvendigvis fanges opp i selve verdsettelsen. Dette kan for eksempel være mulige synergier, effektivitetsgevinster, skaleringsmuligheter og stordriftsfordeler som kan følge av transaksjonen.

Det finnes mange ulike verdsettelsesmetoder, der fellesnevneren er å komme frem til antatt omsetningsverdi ved salg i et tenkt, effektivt marked.

Hvilken metode som anvendes beror på en konkret vurdering. Viktige momenter er hvilken sektor selskapet driver innen, hvor i livssyklusen selskapet befinner seg og hvilke verdidrivere som utgjør selskapets nåverdi og fremtidig verdipotensial. Ofte kombineres flere metoder fordi de ulike metodene har ulike styrker og svakheter. Tre vanlige verdsettelsesmetoder er disse:

1. Fundamental verdsettelse: Fundamental verdsettelse er en verdivurdering av selskapet basert på verdiene i selskapsbalansen. Denne verdsettelsesmetoden kan være riktig der eiendelene enkelt lar seg identifisere og der det ikke foreligger nevneverdige synergieffekter eller andre ikke-identifiserbare verdidrivere i virksomheten. Typiske eksempler kan være eiendomsselskaper eller der de forskjellige eiendelene i selskapet er lett omsettelige i annenhåndsmarkedet.
2. Diskontert kontantstrøm (DCF): Ved verdsettelse basert på diskontert kontantstrøm, neddiskonteres fremtidig kontantstrøm til en nåverdi ved bruk av en diskonteringsrente basert på risikoen forbundet med fremtidig kontantstrøm. Den baserer seg på et prinsipp om at selskapsverdien samsvarer med verdien av fremtidig kontantstrøm. Denne metoden kan ofte brukes der selskapet generer kontantstrøm som ikke samsvarer med verdien av selskapsbalansen, slik at det foreligger betydelig innslag av merverdier (goodwill) utover en isolert verdsettelse av enkelteiendeler som utgjør selskapsbalansen.
3. Multippelverdsettelser: Verdsettelsen kan også basere seg på ulike former for multipler. Tankegangen er at selskapets verdi vil basere seg på en verdivurdering av selskapets fremtidige kontantstrøm eller basert på eiendelene i selskapet. Ulike former for multippelverdsettelse kan være disse:

• • Fremtidig fortjeneste, dvs. price earnings eller P/E,
  • Fremtidig kontantstrøm, EV/EBITDA, eller
  • Bokførte verdier, P/B pris/bok.

Ved multippelverdsettelse vil usikkerhet og særlig risiko tilsi en lav multiplikator, for eksempel mellom 3-5 for inntjeningsbasert verdsettelse basert på resultat eller fremtidig kontantstrøm. Slik multippelverdsettelse kan være riktig for små og mellomstore bedrifter. Dersom risikoen er lav, for eksempel for større og mer etablerte selskaper eller der fremtidig inntjening kan være forholdsvis sikker, for eksempel eiendomsselskaper, kan dette tilsi en høy multiplikator (10-20) på resultatet eller fremtidig kontantstrøm.

Fra et juridisk perspektiv vil det rettslige rammeverket for transaksjonen avhenge av hvilke kritiske verdidrivere som utgjør verdien av målselskapet fremover og hvilken verdsettelsesmodell eller kombinasjon av verdsettelsesmodeller som benyttes for å fange opp verdien av disse driverne.

3.2. Intensjonsavtalen (LOI)

Etter at kjøper eventuelt har dannet seg formeninger om verdien av oppkjøpsmålet og hvilke vilkår som vil gjelde for transaksjonen, er det ikke uvanlig at partene inngår en intensjonsavtale (også kalt Letter of Intent eller LOI). Formålet med intensjonsavtalen er å skissere visse vilkår som parten har til hensikt skal gjelde for tilfellet det inngås juridisk bindende avtale.

For kjøper kan det viktige vilkår i intensjonsavtalen være eksklusivitet i forhandlingene og fleksibilitet i fastsettelsen av endelig kjøpesum. Selger vil på sin side ofte søke sikkerhet med hensyn til kjøpesum, samt begrense omfanget av garantier som må gis og det ansvaret selger kan bli eksponert for ved mislighold.

En intensjonsavtale kan også begrense risikoen for at det inngås en juridisk bindende avtale uten at begge parter har en klar intensjon om dette. Etter norsk rett vil avtalebinding kunne inntre ved sammenfall av tilbud og aksept, eller dersom partene anses å ha blitt enige om de vesentlige punktene i avtalen.

Intensjonsavtalen har også en funksjon ved at den danner grunnlag for de forventninger partene med rimelighet kan stille. Slik sett vil den også kunne være førende for de videre forhandlingene som finner sted i etterkant av intensjonsavtalen. Det kan derfor være tilrådelig å bruke tid og ressurser i utformingen av intensjonsavtalen.

3.3. Term sheet

En variant av en intensjonsavtale er et såkalt «Term sheet». Et «Term sheet» er et dokument som på tematisk og på oppsummerende vis, og da gjerne ved kulepunkter, angir hovedbetingelsene som partene har til hensikt vil gjelde dersom bindende avtale inngås.

Term sheet er dermed en variant av en intensjonsavtale. Den har de samme virkninger, men utformingen og oppbygningen av selve dokumentet er en annen.

4. Due diligence-prosessen (DD)

En due diligence eller DD er en strukturert prosess der mulig kjøper på systematisk vis undersøker alle deler av oppkjøpsmålet gjennom dokumentasjon og informasjon gitt av selgeren. Formålet med DD-en er at transaksjonen gjennomføres ut ifra informerte valg og da basert på at kjøper har foretatt tilstrekkelige undersøkelser.

Av og til forbeholder kjøperen seg retten til å utføre DD etter avtaleinngåelse ved såkalt DD-forbehold. Denne varianten kan være særlig risikabel. Resultatet er ofte nettopp det rettslige etterspill og de etterfølgende prisavslagsdiskusjoner som due diligence-prosessen har til hensikt å begrense risikoen for.

En due diligence innebærer at selgeren deler betydelige mengder dokumenter og opplysninger, inkludert sensitiv informasjon og forretningshemmeligheter av oppkjøpsmålet. Det er derfor ikke uvanlig at det avtales en mer omfattende NDA som en forutsetning for å motta sensitiv informasjon som del av en DD.

4.1. Kjøpers spørsmålsliste (request list) og spørsmål og svar

Den første fasen av due diligence-fasen består gjerne av følgende:

1. Kjøper vurderer omfanget av gjennomgang som er nødvendig for transaksjonen; og
2. utarbeider en såkalt Q&A / request list

Omfanget og grundighet av vurderingen avhenger av transaksjonens art og størrelse og de særlige omstendighetene som gjør seg gjeldende. Det betyr bl.a. at dess mer omfattende undersøkelsen er, dess mer detaljert vil request-listen være.

Generelt vil request-listen være en tematisk liste over informasjon og dokumentasjon fra selgeren som kjøperen ber om å få tilsendt og undersøke som del av transaksjonen. Generelt sett forventes det at selger oversender dokumenter eller kopier så langt det lar seg gjøre. Videre er det et generelt krav at selger, uavhengig av det kjøper måtte etterspørre, opplyser om forhold som etter sin art kan være av betydning. Dette følger av bakgrunnsrettens regler om opplysningsplikt.

Spørsmålslisten systematiseres gjerne i ulike temaer. Følgende temaer kan være aktuelle:

• Selskapsinformasjon
• Finansielle rapporter og informasjon
• Kontraktsforhold
• Arbeidsforhold
• Fast eiendom
• Finansiering, sikkerhet og kapitalisering av selskapet
• IP-rettigheter, IT og teknologi
• Forsikringsforhold
• Skatte- og avgiftsmessige forhold
• Offentligrettslige og regulatoriske forhold
• Tvister
• Konkurranse og antitrust
• GDPR
• Miljø, menneskerettigheter og compliance

4.2. Det virtuelle datarommet (VDR)

Selger vil besvare spørsmålene og strukturere oversendelsen av dokumenter og informasjon i et virtuelt datarom. Datarommet vil gjerne ha en mappestruktur som sammenfaller med strukturen på request-listen. Tidligere var det aktuelt med fysiske datarom, men dette er som regel ikke lenger praktisk.

Det kan nærmere avtales på hvilket vis og for hvem informasjon og dokumentasjon gjøres tilgjengelig. Det er ikke uvanlig at sensitiv informasjon kun gjøres tilgjengelig for et fåtall hos kjøper, eventuelt bare kjøpers engasjerte rådgivere.

5. Resultatet av due diligence-prosessen og dens implikasjoner for transaksjonen

5.1. Due diligence-rapporten

Resultatet av undersøkelsene under due diligence-prosessen blir gjerne strukturert og oppsummert i en due diligence-rapport (DD-rapport). Rapportens lengde, detaljgrad og innhold for øvrig, avhenger av transaksjonens kompleksitet og omfang.

For andre transaksjoner enn de helt store, vil en full deskriptiv rapport (comprehensive report) ikke være aktuelt. En fullstendig gjennomgang av alle ulike forhold ved målselskapet vil kunne begrense risikoen, men vil ofte være upraktisk og kan bli uforholdsmessig dyrt.

For andre enn større transaksjoner, vil dermed rapporten gjerne spisses. Spissede rapporter kan sorteres i to hovedkategorier:

1. Avviksrapport (Red flag report)
2. Fokusert due diligence rapport (selective focus due diligence report)

En fokusert due diligence-rapport vil begrense fokuset til bestemte områder som er ansett som spesielt viktige og avgjørende for kjøper.  Andre områder enn disse vil berøres overfladisk, men ikke undersøkes i tilsvarende grad.

En avviksrapport har et bredere nedslagsfelt, men vil begrense seg til forhold som anses såpass markante at de er av betydning for transaksjonens gjennomføring. Mindre avvik som anses som ikke signifikante blir dermed utelatt og ikke omtalt i rapporten.

Felles for alle rapportene er at de inneholder vurderinger og juridiske anbefalinger.

5.2. Vesentlighetsterskler – hvilke avvik er signifikante nok?

Ikke alle avvik ved målselskapets virksomhet er av slik betydning at det påvirker oppkjøpet. Derfor opererer man som regel med materialitetsterskler (material thresholds). Disse tersklene kan kategoriseres slik:

• Kvantitative materialitetsterskler
• Kvalitative materialitetsterskler

Kvantitative materialitetsterskler gjelder avvik som utgjør en viss prosentandel av virksomheten eller av transaksjonen. Forhold som faller under denne prosentandelen, anses ikke av betydning og kan ofte utelates.

Kvalitative materialitetsterskler gjelder forhold som kjøper, på grunn av forholdets egenart eller fordi det er uttrykkelig avtalt, anser betydelig nok til at det påvirker kjøpers vilje til å gå videre med transaksjonen.

5.3. Konsekvenser av funnene og påfølgende forhandlinger

Formålet med due diligence-prosessen er å identifisere risiko forbundet med transaksjonen, slik at partene kan ta stilling til disse før endelig fremforhandlet avtale.

Basert på rapportenes funn, må partene bli enige om risikofordelingen og funnenes betydning for endelig kjøpesum. Implikasjonene blir dermed etter hvert tydeliggjort i partenes påfølgende forhandlinger, og reflektert i de endelige transaksjonsavtalene, inkludert SPA eller APA.

Hvis partene bestemmer seg for å fortsette med transaksjonen, vil funnene i due diligence-prosessen og de påfølgende forhandlingene gjenspeiles i avtalens bestemmelser og transaksjonsvilkårene (inkludert kjøpesummen).

Funn vil kunne adresseres i kjøpesummen, og reflekteres i avtalens inneståelser og garantier, skadesløsholdelseserklæringer. Dette er omtalt i avsnitt 6 nedenfor.

Funnene kan også lede til at kjøperen trekker seg fra transaksjonen, forutsatt at transaksjonen avtalemessig åpner for dette. Det kan også være at partene har avtalt ulike virkninger av at partene trekker seg fra kjøpet på ulike stadier, for eksempel som del av intensjonsavtalen / term sheet.

6. Utarbeidelse av transaksjonsavtalene (SPA, APA og IA)

Når vilkårene er avtalt, må det utformes en

1. Aksjekjøpsavtale (SPA), eller
2. Avtale om kjøp av innmat (APA)

Aksjekjøpsavtalen / avtalen om kjøp av innmat, er som regel transaksjonens viktigste dokument. Den skal reflektere de undersøkelsene og forhandlingene som har funnet sted og regulere de vilkårene som blir avtalt. Det er gjerne med utgangspunkt i denne eventuell tvist avgjøres, fordi det er disse avtalene som i første rekke regulerer transaksjonsvilkårene.

Det kan likevel være transaksjonen utløser behov for tilgrensende avtaler. Det kan tenkes at kjøper, som del av transaksjonen, skal investere beløp i målselskapet. I så fall må det inngås en investeringsavtale (IA-avtale) som regulerer vilkårene for kapitalforhøyelse / emisjon mv. Et typisk tilfelle er ved oppkjøp av gründervirksomhet der kjøper ofte gradvis kjøper seg inn, samtidig som kjøper påtar seg å investere midler i virksomheten (investeringsavtale) og eventuelt kjøpe ut gründerne på et fremtidig tidspunkt til forhåndsdefinert prismekanisme (aksjonæravtale med utkjøpsklausuler).

Det kan også være at transaksjonen utløser behov for aksjonæravtaler, deponeringsavtaler eller avtaler om kjøp av overgangstjenester. Disse tilgrensende avtalene behandles i punkt 7 under.

6.1. Aksjekjøpsavtalen

Aksjekjøpsavtalens (SPA-en) detaljgrad og omfang vil basere seg på omstendighetene rundt transaksjonen. Som regel vil SPA-en først angi partene og formålet med transaksjonen. Dernest kan SPA-en inneholde et definisjonskapittel. Noen av de viktigere reguleringene i aksjekjøpsavtalen vil ofte være disse:

1. Transaksjon og kjøpesum: Transaksjons- og salgsbetingelser angir aksjetekniske og overordnede forhold knyttet til kjøpet, bl.a. antallet aksjer som overdras, kjøpesum og dato for overføring.
2. Justeringsbestemmelsene: Kjøpesumsreguleringer (PPA), locked box og «earn out»-klausuler: SPA-er kan enten angi en fast kjøpesum eller inneholde justeringsadganger på bestemte vilkår.Justeringsmekanismer beskytter bl.a. kjøper mot begivenheter som påvirker verdien av målselskapet mellom avtaleinngåelse og gjennomføringen av oppkjøpet (closing). De vil da også beskytte mot illojale disposisjoner fra selger, for eksempel ved at selger tapper eller overfører verdier fra målselskapet.Justeringsmekanismene har svært ulik utforming. I generelle trekk skal de reflektere den verdsettelsesmodell som er benyttet for å verdsette virksomheten. Ved substansbasert verdsettelse, vil det for eksempel være nærliggende at justeringen baserer seg på sammenligning av regnskapsrapport avlagt ved avtaleinngåelse (såkalt referansebalanse) og regnskapsrapport basert på samme måltall pr. gjennomføringen (såkalt closing accounts).Motstykket til justeringsmekanismer er at kjøpesummen låses, altså såkalt «locked box». Mekanismen med fastlåst kjøpesum forutsetter at begge parter har tillit til de finansielle måltallene. Det kan også være nærliggende med en avtalt kompensasjon (for eksempel rentekompensasjon) for økonomiske resultater frem til overtakelse.Tidvis avtales også såkalte «earn out»-klausuler. Slike klausuler utløser krav på bestemt tilleggsvederlag basert på avtalte begivenheter, for eksempel at målselskapet oppnår bestemte resultater over en viss periode eller gis nødvendig offentlig tillatelse (for eksempel godkjent omregulering av eiendom). «Earn out»-klausuler kan adressere prisuenigheter mellom kjøper og selger som følge av ulikt syn på målselskapets fremtidige inntjening eller om bestemte begivenheter inntrer.
3. Konkurranse- og rekrutteringsforbud mv (restrictive covenants): Aksjekjøpsavtalen vil kunne inneholde klausuler om konkurransebegrensninger og rekrutteringsforbud. Hensikten er å beskytte verdi og vekstdrivere i målselskapet etter transaksjonen. Typiske reguleringer er:
   1. Konkurranseklausuler. Bestemmelser som forbyr opprettelse og direkte eller indirekte deltakelse i konkurrerende virksomheter. Klausulen kan være mer eller mindre vidtrekkende, bl.a. gjennom de nærmere avtalte bransjemessige, geografiske eller tidsmessige avgrensninger.
   2. Kundeklausuler: Bestemmelse som forbyr direkte eller indirekte tilegnelse av kunder, leverandører eller andre forretningsforbindelser.
   3. Klausuler om ikke-rekruttering: Bestemmelser som forbyr rekruttering av ansatte.Disse klausulene må utarbeides innen rammene av ufravikelig lovgivning.Når det gjelder konkurranseklausuler, må partene bl.a. være oppmerksomme på at det inntrer arbeidsrettslige rettsvirkninger dersom klausulen i realiteten anses å regulere arbeidsforhold. Arbeidstaker har bl.a. krav på full lønnskompensasjon innenfor bestemte rammer i bindingsperioden. Videre kan ikke konkurranseklausuler gjøres gjeldende ved nedbemanning og den maksimale lengden er ett år etter at arbeidsforholdet er avsluttet.Arbeidsrettslig lovgivning kan også begrense bruken av kundeklausuler. Etter arbeidsmiljøloven må klausulen være skriftlig og begrenset til ett år etter arbeidsforholdets opphør eller nærmere definert redegjørelse om bruken. Redegjørelsen må inneholde en liste over kunder som omfattes av klausulen og overfor den konkrete arbeidstakeren kan den bare begrenses til kunder vedkommende har vært i kontakt med i løpet av det siste året.Konkurranseklausuler og kundeklausuler er nærmere redegjort for her.
4. Inneståelse- og garantikatalogen: Aksjekjøpsavtalen inneholder gjerne en såkalt garantikatalog. Garantikatalogen kan gjerne betegnes som et sett med inneståelser fra part om at visse opplysninger om faktisk forhold er riktige. Garantiene og inneståelsene kan knytte seg til faktiske omstendigheter eller projeksjoner for fremtiden.
   
   Disse klausulene, som er innført fra angloamerikansk rett («representations and warranties»), kan i visse sammenhenger være overflødige etter norsk rett. Årsaken er norsk bakgrunnsrett om opplysningsplikt og opplysningsrisiko.Et poeng ved garantiene er likevel at de konstaterer objektivt ansvar ved brudd, og at rettsvirkningene gjerne er avtalt. For eksempel kan vilkår og størrelse for konvensjonalbot eller erstatning avtales samt om heving kan gjøres gjeldende. Det kan også være aktuelt med personlige garantier for visse av garantiene. Det skilles også gjerne mellom ulike garantier og rettsvirkningene ved brudd, for eksempel ved at brudd på såkalte fundamentale garantier ikke utløser ansvarsbegrensninger.For kjøper kan det være avgjørende at kritiske vekstdrivere eller forhold av vesentlig betydning for kjøpesummen er dekket av garantier fra selger. Eksempler kan være eiendeler, avtaler eller rettigheter av vesentlig betydning for verdi og videre drift.Brudd på garantier og representasjoner vil gjerne utløse erstatningskrav eller kan gi rett til å trekke seg fra transaksjonen. Andre beføyelser kan være at en viss prosentandel holdes tilbake en stund ved mislighold. De fleste garantier og inneståelser er underlagt ansvarsbegrensninger, som regulerer når de kan gjøres gjeldende (ikke ethvert brudd) og det maksimale ansvarsbeløpet.
5. Vilkår for gjennomføring / closing conditions eller conditions precedent (CP): Det kan være partene avtaler visse betingelser som må være innfridd før gjennomføring av transaksjonen. Konsekvensen av å bryte disse vilkårene, er at den andre part ikke behøver å oppfylle sin del av avtalen. Innholdet i disse vilkårene, eller closing conditions, beror på omstendighetene knyttet til transaksjonen og kan være mer eller mindre kompliserte.
6. Rettsmidler, inkludert erstatning og oppsigelse: SPA-en vil gjerne angi hvilke misligholdsbeføyelser som kan påberopes og hvilke rettsvirkninger misligholdsbeføyelsene kan ha. For eksempel kan det avtales konvensjonalbøter, skadesløshetserklæringer, selgergarantier, minimumsbeløp og ansvarsbegrensninger for erstatning, rett til å heve eller holde tilbake deler av kjøpesummen, avhjelpsbestemmelsene i tilfelle brudd.
7. Generelle bestemmelser: Den siste delen av SPA-en inneholder gjerne sedvanlige bestemmelser om konfidensialitet, skatte- og avgiftsmessig risiko, kunngjøringer og tvisteløsning, inkludert eventuell forhandlingsplikt, domstolsbehandling eller voldgift samt jurisdiksjon og voldgift.

6.2. Avtale om kjøp av innmat

Det er betraktelig mer sjeldent med innmattransaksjoner enn aksjekjøpstransaksjoner. Som regel vil disse innmattransaksjonene begrense seg til tilfeller med kjøp av identifiserbare enkelteiendeler, som for eksempel kjøp av enkelteiendommer.

Strukturen for selve avtalen om kjøp av innmat pleier å være forholdsvis lik aksjekjøpsavtalen. Unntaket er at det gjerne utarbeides separate avtaler og dokumenter for overføring av ulike eiendeler og forpliktelser, for eksempel kjøp av eiendom, avtaler med tredjeparter om gjeldsovertagelse eller avtaler om partsbytte for løpende avtaleforhold. Det er også enkelte forhold partene bør være særlig oppmerksomme på:

1. Hvilke eiendeler og gjeld skal overføres? Innmatavtalen må nøyaktig klargjøre hvilke eiendeler og forpliktelser som overføres mot betaling av avtalt kjøpesum. Dersom transaksjonen omfatter mer enn identifiserbare enkelteiendeler, for eksempel «forretningsområder» må øvrige rettigheter, inkludert immaterielle rettigheter, også fremkomme av avtaleteksten. Som regel vil eiendelene angis i et særskilt vedlegg til avtalen og for enkelte eiendeler vil det være særlig aktuelt med separatavtaler i tillegg til selve innmatavtalen. Dette må skreddersys ut ifra den enkelte transaksjon, og det betyr bl.a. følgende:
   1. Offentlige og tredjepartstillatelser (change of control-problemstillinger): Partene i innmattransaksjoner vil møte flere såkalte «change of control»-problemstillinger enn det som gjelder for aksjetransaksjoner. Ved aksjetransaksjoner vil det skje et eierskifte. Det bety at kjøper som regel vil kunne basere seg på de offentlige tillatelser, lisenser mv. som måtte foreligge for målselskapet, mens det ved innmattransaksjon vil være et annet rettssubjekt (kjøper). Det samme vil gjelde for de løpende avtaler som måtte gjelde for oppkjøpsmålet. Her vil det bl.a. være nødvendig med samtykke til endring i partsforholdet fra kontraktsmotpart. Disse samtykkekravene kan utløse sideforhandlinger med rettighetshaverne som del av transaksjonen.
   2. Særlige hensyn vedrørende ansatte: En innmattransaksjon kan anses som en arbeidsrettslig virksomhetsoverdragelse i samsvar med arbeidsmiljøloven kapittel 16. I så fall har vernede arbeidstakere rett til å følge med over til ny kjøper på de vilkårene som gjelder for arbeidsforholdet deres. Virksomhetsoverdratte arbeidstakere har i den sammenheng særvern mot oppsigelse samt svekkelse av de rettigheter som følger av arbeidsforholdet. Kjøper kan gjøre enkelte endringer i arbeidstakeres pensjonsordninger og tariffavtaler på de vilkår som følger av arbeidsmiljøloven kap. 16.
   3. Behovet for rettsvern for ervervede eiendeler: Ved overføring av eiendeler må kjøper sikre rettsvern for de ulike eiendelene. Fast eiendom må for eksempel registreres i norsk grunnbok. Andre eiendeler, som IP-rettigheter, eierskap av utstyr og kjøretøy, må overføres og sikres gjennom separate overførings- og rettsvernsprosedyrer.
2. Betydningen av innkjøpsprisjusteringsavsetninger (PPA): Ettersom verdien av eiendelene kan variere mellom avtaleundertegning og closing, er det viktig at innmatavtalen har velfungerende prisjusteringsbestemmelser.
3. Konkurranse og rekrutteringsforbud mv (restrictive covenants): Det er ofte spesielt viktig med konkurransebegrensende avtaler ved innmattransaksjoner. Årsaken er at selger fortsatt vil eksistere og nødvendigvis drive videre. Da bør det etableres reguleringer som avklarer forholdene mellom selskapene som verner oppkjøpsmålet mot konkurranse og da beskytter verdien av de eiendelene som nettopp er kjøpt.
4. Erklæringer og garantier: Representasjoner og garantier er like naturlige i APA-er som i SPA-er. Mengden av representasjoner og garantier avhenger av virksomheten og omstendighetene knyttet til transaksjonen. Ettersom eiendeler som kjøpes skal klargjøres, er det viktig at disse bestemmelsene inkluderer eiendeler som omfattes av avtalen og skal overføres til kjøper ved sluttføring.
5. Avslutningsbetingelser (CP): I APA bør det tas spesielle hensyn ved utarbeidelsen av settet med sluttbetingelser. En sluttføring forutsetter at de avtalte eiendelene i sin helhet overføres til kjøper. Dette er teknisk mer komplisert enn tilfellet er ved overføring av aksjer (SPA-avtaler), da ulike overføringsregler gjelder for ulike eiendeler (fast eiendom, immaterielle rettigheter, avtaler, lån, løpende kontrakter mv).

7. Tilknyttede avtaler i forbindelse med transaksjonen

7.1. IA: Investeringsavtaler

Kjøperen kan kjøpe seg inn i virksomheten gjennom en kontanttransaksjon, strukturert som en kapitalforhøyelse i selskapet. En avtale om kapitalforhøyelse omtales ofte som en investeringsavtale (IA-avtale). Investeringsavtalen forutsetter at kjøper ikke kjøper samtlige aksjer i selskapet.

Med andre ord må det være nødvendig med en sammensatt aksjonærstruktur bestående av flere aksjonærer, hvor rettsforholdet dem imellom gjør det nødvendig å regulere vilkårene avtalemessig for en senere kapitalforhøyelse i selskapet.

Investeringsavtalen vil typisk regulere hvilke beløp og på hvilke vilkår dette beløpet skal skytes inn i selskapet. Den vil ved dette angi hvordan eierstrukturen og kapitalbasen påvirkes av kapitalforhøyelsen.

Investeringsavtalen vil dermed kun utgjøre en del av det fulle avtaleverket som utgjør transaksjonen. Slik sett utformes gjerne investeringsavtalen i kombinasjon med følgende avtaler:

1. SPA-avtalen, og
2. Aksjonæravtalen.

Typiske bestemmelser i IA-avtaler kan være:

• Vilkår: Vilkår i IA-avtalen inkludert deltakere, aksjekurs og tidsplan for de avtalte kapitalforhøyelsene,
• Milepælsbestemmelser og vilkår for gjennomføring: Milepæler og mål som må nås før det foreligger plikt til å delta i kapitalforhøyelsen,
• Representasjoner og garantier: Bestemmelser i representasjoner og garantier, som beskrevet ovenfor, er naturlige deler av investeringsavtaler. Disse kan kombineres med skadesløsholdelsesklausuler hvor kjøper holdes skadesløs ved mislighold.

7.2. Aksjonæravtaler

Dersom bare noen av aksjene i selskapet selges, betyr dette at både kjøper og selger vil være aksjonærer i selskapet fremover. Det er naturlig at kjøper og selger avtaler en aksjonæravtale.

7.2.1. Hva er en aksjonæravtale?

Aksjonæravtaler er avtaler mellom aksjonærene om utøvelsen av aksjonærrettigheter i selskapet. Hensikten med avtalen er bl.a. å skape forutsigbarhet for eierstyringen og begrense risikoen for konflikter, bl.a. ved at mulige diskusjonspunkter er klart regulert og har sin avtalte løsning gjennom aksjonæravtalen.

Aksjonæravtalen kan også inneholde bestemmelser som belønner bestemt adferd, bl.a. ved at aksjonærer ved utkjøpsklausuler (salgsopsjoner / put-opsjoner) kan begjære seg kjøpt ut basert på at selskapet oppnår bestemte resultater. Slik sett kan det ha visse likhetstrekk med bonusavtaler.

For mer informasjon om aksjonæravtalens betydning for eierstyringen, les vår artikkel om aksjonæravtaler her.

7.3. Når er det aktuelt med aksjonæravtale ved oppkjøp?

Ved oppkjøp, vil aksjonæravtalen regulere den videre eierstyringen etter oppkjøpet. Den forutsetter at det etter oppkjøpet foreligger flere aksjonærer og rettsforholdet dem imellom bør reguleres avtalemessig. Aksjonæravtalen vil derfor være særlig aktuell i to situasjoner:

1. Delvis oppkjøp kombinert med senere utløsning av selger (gründer): I visse oppkjøpssituasjoner er det hensiktsmessig at selger ikke selger seg helt ut med en gang, men blir værende med bestemt eierandel for en tidsavgrenset periode, f.eks. ved oppkjøp av gründerbedrifter (start ups). I slike oppkjøpssituasjoner ønsker gjerne kjøper at selgende gründere blir i selskapet og bidrar til videre verdiutvikling i et avgrenset tidsrom før de selger seg ut til en forhåndsdefinert prisingsmekanisme. Disse mekanismene må reguleres i en aksjonæravtale. Det kan også være gründerne eller annet nøkkelpersonell knyttes til selskapet – ikke ved å forbli eiere, men ved avtaler om obligatorisk bindingstid i arbeidsforhold eller «stay on»-bonusordninger.
2. Flere kjøper målselskapet i fellesskap («Joint Venture»-situasjoner): Tidvis hender det at flere kjøper målselskapet i fellesskap. Det kan være som del av en «Joint Venture», altså som ledd i utøvelsen av et bestemt samarbeid, for eksempel for å realisere et bestemt prosjekt (entrepriseprosjekt, eiendomsprosjekt osv). Det bør i slik tilfeller utarbeides en aksjonæravtale som regulerer videre eierstyring og samarbeid. Vi har skrevet en artikkel om organisering av selskaper ved eiendomsutvikling, som berører dette.

7.4. Hva er de normale bestemmelser i aksjonæravtaler?

Innholdet i aksjonæravtalen varierer, men trenden er nok likevel at de blir lenger. Overordnet kan visse reguleringer være aktuelle i en oppkjøpssituasjon, både for kjøpersiden og selgersiden.

De vanligste klausulene, også i oppkjøpssituasjoner, er redegjort for i punkt 2.3.2 i vår artikkel om aksjonærkonflikter.

Generelt sett vil nok viktige reguleringer være disse:

• Bestemmelser om styrerepresentasjon og styrebeslutninger: Altså hvem som har rett til å utpeke styret og styreflertall og omfanget av eventuelle vetorettsbestemmelser.

• Reguleringer av aksjenes omsettelighet: Bestemmelser som begrenser salg, f.eks. lock-up, forkjøpsrett, samtykkekrav, medsalgsrett og medsalgsplikt.

• Opsjoner, utkjøps- og verdsettelsesmekanismer: Aksjonæravtaler ved oppkjøp inneholder gjerne opsjoner med forhåndsdefinert prising og ulike mekanismer som sikrer at aksjonærer (f.eks. gründere) blir værende gjennom good / bad leaver-klausuler.

• Konkurranseklausuler mv: Konkurranseklausuler, kundeklausuler mv. vil gjerne også være regulert i aksjonæravtalen. Plasseringen av disse klausulene i denne delen av avtaleverket utelukker ikke nødvendigvis i seg selv at arbeidsrettslige verneregler kommer til anvendelse.

• Tvisteløsningsmekanismer: Aksjonæravtalen kan inneholde et vidt spekter av mekanismer ved eventuell tvist, slik som konvensjonalbøter, personlig ansvar, utløsningsmuligheter til verdsettelsesrabatt (bad leaver) og valg av forum (ordinær domstol eller voldgift) osv.

7.5. Avtaler om overgangstjenester

I visse oppkjøpssituasjoner kan det være aktuelt å inngå avtale om overgangstjenester, såkalt TSA eller transitional services agreement. Disse avtalene regulerer tjenester som skal leveres i overgangsfasen i forbindelse med oppkjøpet og intensjonen er å sikre en sømløs og ryddig administrativ overgang etter at transaksjonen er gjennomført. En godt utformet TSA bør bl.a. klart definere og skreddersy:

1. omfanget av tjenester som skal ytes,
2. vilkårene som gjelder for disse tjenestene; og
3. lengden på tjenesten / overgangsperioden.

7.6. Deponeringsavtaler

Som en del av en M&A kan partene bli enige om deponeringsavtaler, såkalte escrow-avtaler. Ved deponeringsavtaler utpeker partene en tredjepart som skal holde sperret en del av kjøpesummen inntil visse vilkår er oppfylt.

En deponeringsavtale vil redusere risikoen for kjøperen, da kjøperen vanligvis vil få deponeringsmidlene tilbake dersom visse vilkår for frigivelse ikke er oppfylt innen de frister som følger av deponeringsavtalen.

8. Tvister

8.1. Hva er de vanligste årsakene til tvister etter M&A-transaksjoner?

Noen av de vanligste tvistene i forbindelse med oppkjøp er disse:

• Tvister om kjøpesum og prisjustering: Et vanlig tvistetema er tvist om kjøpesum og prisjusteringer. Det kan være tvist om endringer som påvirker verdien av målselskapet mellom signering av SPA og closing. Disse tvistene kan også skyldes uenighet i forståelsen av prisjusteringsmekanismene eller på grunn av atferd fra selger som påvirker verdien av målet, for eksempel illojale aktiviteter.

• Selger holder tilbake eller gir uriktige opplysninger om målselskapet: Brudd på selgers opplysningsplikt eller at selger gir uriktige opplysninger (såkalt opplysningsrisiko) danner jevnlig grobunn for tvister. Disse tvistene kan ofte være dekket av garantikatalogen i SPA-en. Uavhengig av om det er gitt garanti, plikter selger etter norsk bakgrunnsrett å gi korrekte opplysninger og heller ikke holde tilbake opplysninger som anses å være av betydning for kjøper. Uriktige opplysninger kan angå reell verdi og status for selskapets eiendeler, forpliktelser eller kontraktsposisjon. Det kan også dreie seg om prognoser om fremtidig inntjening eller aktivitet som i ettertid viser seg å ikke stemme. 

• Brudd på representasjon og garantier: Brudd på representasjon og garantier representerer en vanlig årsak til tvister ved oppkjøp.

• Aktiviteter etter avslutning: Tidvis oppstår tvister ved at selger eller selgers representanter involverer seg i aktiviteter i forbindelse med transaksjonen som utgjør brudd på enkeltbestemmelser eller anses illojale. Eksempler kan være brudd på konkurranseklausuler eller ulovlig tilegnelse av målselskapets kunder eller andre forretningsforbindelser.

• Krav om skadesløsholdelse: Av og til avgir selger skadesløshetserklæringer og det kan oppstå tvister i forlengelse av disse. Tvistene vil gjerne angå om forholdet er dekket av erklæringen samt omfang av tapsbegrensningsplikt og betydningen av kjøpers eventuelle medvirkning eller aksept av risiko.

• Aksjonærtvister etter avslutning: Dersom kjøper ikke erverver selskapet fullt ut, men bare en del av aksjene, er det ikke uvanlig med aksjonærtvister om hvordan målselskapet skal drives fremover. Slike tvister reguleres ofte av aksjonæravtaler. Aksjonærkonflikter og eierkonflikter er regulert i denne artikkelen.

8.2. Styreansvar eller personlig ansvar?

Personlig ansvar for representanter for målselskapet, såkalt styreansvar, er blitt vanligere. Ved styreansvar blir vedkommende personlig ansvarlig for det tapet som har oppstått.

Reglene om styreansvar er regulert i aksjeloven § 17-1 og vi har skrevet noen artikler om temaet her:

• Styreansvar for styreleder og øvrige medlemmer i styret
• Daglig leders personlige erstatningsansvar
• Personlig ansvar i selskapsforhold

Ettersom selskapets representanter opptrer på vegne av selskapet, vil erstatningskravene gjerne også kunne rettes mot selskapet. Det betyr at krav mot selskapets representanter i første rekke er aktuelt dersom selskapet ikke kan gjøre opp eller dersom et oppgjør fra selskapet ikke vil kompensere for det økonomiske tapet. Et eksempel på dette ved oppkjøp er at et oppgjør fra målselskapet ikke vil kompensere for kjøpers tap, fordi verdien av målselskapet og dermed kjøpers aksjer vil reduseres tilsvarende.

Hovedårsaken er at representanten gir misvisende eller uriktige opplysninger om målselskapet som medfører et økonomisk tap for kjøperen.

Dersom du trenger juridisk bistand, kan du gjerne kontakte oss via chat, e-post, telefon eller via vårt kontaktskjema. Du kan også sende meg en e-post.