Konkurrerende virksomhet og erstatningskrav

Virksomheten som påføres tapet kan tenkes å kreve erstatning for det økonomiske tapet som måtte oppstå. Det kan også være aktuelt med midlertidig forføyning for å hindre tap som måtte oppstå.

Denne artikkelen redegjør for når det er aktuelt med rettslige skritt ved oppstart av konkurrerende virksomhet. Den klargjør også hvordan en forholder seg når en mottar et slikt krav. Intensjonen er å klargjøre overfor de involverte hvilke vurderinger som må gjøres og hva som faktisk kreves for erstatningsansvar. 

1. Noen utgangspunkter for erstatningskravet

1.1. Erstatningsvilkårene og konkurrerende virksomhet

Erstatning krever at skadevolder på uaktsomt vis forårsaker et økonomisk tap. Det kreves etter dette at tre vilkår er oppfylt:

1. Ansvarsgrunnlag (culpa)
2. Adekvat årsakssammenheng
3. Økonomisk tap

Dersom ikke alle disse tre vilkårene er oppfylt, er erstatningskravet grunnløst. Den kravet er rettet mot, skal dermed frifinnes og har som hovedregel krav på erstatning for utgifter saken har pådratt. Dette omfatter også juridiske utgifter.

I erstatningssaker som gjelder konkurrerende virksomhet, vil den største tapsposten som regel være tapt omsetning. I tillegg kommer utgifter forbundet med å avdekke og begrense skaden og tapet.

Spørsmålet blir hvilke handlinger (eller unnlatelser) som har ledet til dette tapspostene og hvorvidt akkurat disse handlingene er erstatningsutløsende (culpøse).

Et innledende og viktig spørsmål er om det foreligger brudd på avtalte reguleringer som kundeklausuler, konkurranseklausuler, rekrutteringsklausuler, konfidensialitetsklausuler eller klausuler som forbyr informasjonsspredning og utnyttelse av forretningshemmeligheter mv.

Er slike klausuler først brutt, vil det være grunnlag for erstatning. Spørsmålet blir da om og i hvilken utstrekning bruddet faktisk har ledet til et økonomisk tap – altså om kravene til årsakssammenheng og økonomisk tap er oppfylt.

Selv om slike klausuler ikke er avtalt eller brutt, kan det likevel være aktuelt med erstatningsansvar. Da kreves som regel en såpass illojal adferd at dette gir grunnlag for erstatningsansvar.

Mer informasjon:

• Illojalitet i arbeidsforhold

1.2. Spørsmålet om lemping (reduksjon) av erstatningskravet

Saker om rettsstridig oppstart og utøvelse av konkurrerende virksomhet involverer ofte store tap og dermed høye erstatningskrav. Årsaken er at handlingene anføres av betydning for den skadelidende virksomhetens omsetning, slik at det økonomiske tapet kan bli høyt.

Når erstatningskravet samtidig rettes mot enkeltpersoner (tidligere ansatte eller aksjonærer) blir det gjerne et spørsmål om ferdigutmålt erstatning skal underlegges såkalt lemping. Det betyr at det fulle erstatningskravet ikke erstattes, men reduseres (lempes) ut ifra rimelighetsbetraktninger. Lemping er forankret i skadeserstatningsloven § 5 -2, og hvorvidt det er grunnlag for lemping baserer seg bl.a. på disse momentene:

• Graden av skyld (culpa, grov uaktsomhet eller forsett)
• Størrelsen på kravet
• Forsikringsmuligheter
• Handlingens art
• Graden av medvirkning eller aksept av risiko fra den skadelidende virksomheten.

2. Midlertidig forføyning kan stoppe rettsstridige handlinger og begrense det økonomiske tapet.

Det kan være aktuelt å forsøke å stoppe skadevolder fra å utføre rettsstridige handlinger som vil påføre virksomheten tap. Det aktuelle rettsmiddelet da er såkalt midlertidig forføyning.

2.1. Hva er midlertidig forføyning?

Midlertidig forføyning er en midlertidig rettsavgjørelse som går ut på at den kravet retter seg mot, forpliktes til å unnlate, tåle eller gjøre noe i påvente av en endelig rettslig avgjørelse om det samme temaet.

2.2. Hva skal til for å få midlertidig forføyning?

Midlertidig forføyning krever at saksøker sannsynliggjør at det foreligger krav. Videre kreves såkalt sikringsgrunn. I saker om konkurrerende virksomhet vil kravet gjerne gå ut på at saksøkte forbys å foreta nærmere beskrevne handlinger. Typiske eksempler er at vedkommende for bestemt periode;

1. forbys å kontakte, bli kontaktet eller ta imot bestillinger fra kunder,
2. pålegges å unnlate enhver konkurrerende virksomhet,
3. forbys å kontakte eller på annen måte påvirke virksomhetens ansatte i den hensikt at vedkommende avslutter sitt arbeidsforhold i virksomheten, eller
4. forbys å utnytte virksomhetens forretningshemmeligheter eller annen konfidensiell informasjon.

Forbudet kan være generelt utformet. Samtidig bør det påses at pålegget er tilstrekkelig spesifisert til at det lar seg håndheve (tvangsfullbyrde). I praksis ser vi at midlertidig forføyning i første rekke er aktuelt ved klare overtredelser hvor det gjerne foreligger brudd på avtalte reguleringer som konkurranseklausuler, kundeklausuler eller rekrutteringsklausuler.

Kravet om sikringsgrunn krever videre at enten;

1. adferden gjør det nødvendig med midlertidig sikring fordi forfølgningen eller gjennomføringen av kravet ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, eller
2. Det er nødvendig med midlertidig ordning i et omtvistet rettsforhold for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, eller for å hindre voldsomheter som saksøktes adferd gir grunn til å frykte for.

Som regel må det ved midlertidig forføyning reageres hurtig og før skaden fullt ut har materialisert seg. Det begjæres tross alt midlertidig avgjørelse i påvente av endelig rettslig avklaring.

3. Hvem skal kravet rettes mot?

Den skadelidende virksomheten må i sin vurdering avgjøre hvem kravet skal rettes mot, og i hvilken egenskap kravet rettes.

Vurderingstemaene blir nemlig ulike ut ifra hvem kravet rettes mot. Kravet kan rettes mot følgende:

1. Tidligere eller nåværende ansatt,
2. Tidligere eller nåværende aksjonær,
3. Den nyetablerte virksomheten, eller
4. Styreleder, styremedlem, aksjonær daglig leder mv. i den konkurrerende virksomheten.

4. Erstatningskrav mot tidligere/nåværende ansatte

4.1. Ansvarsgrunnlaget – når har tidligere/nåværende ansatt opptrådt erstatningsutløsende?

Personlig erstatningskrav mot tidligere eller nåværende ansatt krever at vedkommende enten har;

1. brutt avtalemessige reguleringer som kundeklausul, konkurranseklausul, rekrutteringsklausul osv., eller
2. har opptrådt såpass illojalt at det gir grunnlag for erstatning.

Om kundeklausuler, konkurranseklausuler osv. er brutt, er i første rekke et bedømmelsesspørsmål av om den aktuelle handlingen faktisk rammes av klausulen. Typiske spørsmål er disse:

1. Dreier det seg reelt om konkurrerende virksomhet som den tidligere ansatt har startet opp eller foreligger egentlig ingen konkurransesituasjon?
2. Har vedkommende faktisk medvirket til direkte eller indirekte å tilegne seg virksomhetens kunder eller skyldes kundeflukten noe annet, for eksempel kunders egne ønsker og initiativ eller at skadelidende virksomhet ikke lenger besitter nødvendig kompetanse for kundens behov.

Det kan også være klausulen faktisk er ugyldig / ulovlig og skal tilsidesettes. Arbeidsmiljøloven angir for eksempel ufravikelige regler for kundeklausuler, konkurranseklausuler og rekrutteringsklausuler. Er klausulene først omfattet og i strid med disse reglene, kan det lede til at klausulen anses ugyldig og virkningsløs. Det kan også være klausulen rammes av avtalelovens ugyldighetsregler, i første rekke avtaleloven §§ 36 og 38.

4.2. Nærmere om lojalitetsvurderingen

Erstatningsutløsende illojalitet i arbeidsforhold krever adferd utover planlegging, forberedelse for oppstart av konkurrerende virksomhet mens arbeidsforholdet består. Visse planleggings- og forberedelseshandlinger har arbeidstaker nemlig anledning til, selv om vedkommende fortsatt befinner seg i et arbeidsforhold.

Spørsmålet blir om forberedelsene er så utstrakte at de ikke bare gir grunnlag for arbeidsrettslige sanksjoner som oppsigelse og avskjed, men i tillegg gir grunnlag for erstatningsansvar. Hvorvidt handlingene er tilstrekkelig illojale må vurderes konkret med utgangspunkt i de faktiske forholdene som utgjør saken.

Overordnet kreves gjerne at vedkommende aktivt søker å tilegne seg virksomhetens kunder eller kommuniserer utad i markedet at vedkommende nå starter opp en virksomhet til fortrengsel eller med andre negative, økonomiske konsekvenser for den virksomhet vedkommende fortsatt er ansatt i. Det må dermed dreie seg om mer kvalifiserte illojale handlinger før erstatningskrav er aktuelt. Momenter i vurderingen er disse:

1. Graden av illojalitet og klanderverdighet
2. Vedkommendes stilling og rolle i virksomheten
3. Det potensielle økonomiske tapet handlingene kan lede til
4. Graden av skyld (uaktsomhet, grov uaktsomhet eller forsett)
5. Graden av aksept for slike typer handlinger i virksomheten. Har det forekommet tidligere og blitt akseptert av virksomheten?

Det er gjerne handlinger eller unnlatelser mens arbeidsforholdet består, som rammes av lojalitetsplikten. Dette omfatter også oppsigelsestiden. Etter avsluttet arbeidsforhold har arbeidstaker derimot ingen lojalitetsplikt overfor tidligere arbeidsgiver. Da må det i så fall avtales kundeklausuler, konkurranseklausuler osv. fordi disse klausulene nettopp har til hensikt å begrense og regulere arbeidstakers adferd etter opphørt arbeidsforhold.

Det kan til slutt være situasjoner der den skadelidende virksomheten mistenker, men ikke har håndfaste bevis for, ulovlige handlinger fra ansatte. I den sammenheng inneholder arbeidsmiljøloven regler om vilkår og fremgangsmåte for innsyn og gjennomgang av arbeidstakers e-post, digitale arbeidsflater mv. I tillegg kan det være aktuelt å treffe såkalte kontrolltiltak i form av adgangskontroll og tilgangsbegrensninger.

Mer informasjon:

1. Oppsigelse og avskjed i arbeidsforhold på grunn av illojalitet
2. Avskjed i arbeidsforhold
3. Konkurranseklausuler, kundeklausuler og ikke-rekrutteringsklausuler
4. Kontrolltiltak i arbeidsforhold og fremgangsmåte for innsyn i e-post

4.3. Utmålingsspørsmål – tapspostene

Det er bare det økonomisk tap som skyldes den erstatningsutløsende handlingen som kan kreves erstattet. I de sakene erstatningskrav ikke fører frem, er årsaken jevnlig manglende årsakssammenheng til de påståtte tapspostene. Det kreves med andre ord dekning for tapsposter som ikke har nødvendig sammenheng med de påstått erstatningsutløsende handlingene.

Ved erstatning som følge av oppstart av konkurrerende virksomhet er aktuelle tapsposter disse:

1. Utgifter til å avdekke og forfølge krenkelsen
2. Utgifter for å avhjelpe og begrense skaden og tapet
3. Tapt omsetning

Utgifter til å avdekkede og forfølge krenkelsen kan være juridiske utgifter eller andre utgifter pådratt for å avklare det rettsbruddet som har medført det økonomiske tapet. Et vanlig spørsmål er om påståtte utgifter faktisk knytter seg til krenkelsen og tapet, eller om det reelt sett er noe annet. Er arbeidstaker for eksempel avskjediget eller sagt opp, vil ikke alle utgifter pådratt for å avskjedige eller si opp i seg selv ha noe med krenkelsen å gjøre. Det er også bare nødvendige utgifter som kan erstattes. Unødvendige merutgifter kan ikke kreves kompensert.

Utgifter til å avhjelpe og begrense skaden kan også kreves erstattet. Dette kan være tapsposter som dekningssalg, markedsføringstiltak og merutgifter pådratt for å beholde kunder eller for å tilegne seg nye for å kompensere for det tapet som kan oppstå ved krenkelsen.

Den vanskelige og store tapsposten vil gjerne være tapt omsetning. Utmålingen vil her basere seg på et hypotetisk hendelsesforløp der spørsmålet er hvilken omsetning virksomheten hadde hatt dersom misligholdet og skaden tenkes bort. Det kreves ikke nødvendigvis omsetningsnedgang for krav om erstatning for tapt fortjeneste. Utgangspunktet er at skadelidte holdes skadesløs, slik at også fravær av en sannsynlig omsetningsøkning kan kreves erstattet, jf. bl.a. Rt. 2003 s. 486.

Skadelidte må her være beredt på å nedlegge et arbeid i å beregne og sannsynliggjøre antatt omsetning dersom misligholdet ikke hadde funnet sted. Vi ser her ofte at slike tapsposter ikke erstattes i den utstrekning som påstås, bl.a. fordi det ikke er nedlagt tilstrekkelig arbeid i å sannsynliggjøre antatt omsetning og dermed tapet.

5. Erstatningskrav mot aksjonær

Erstatningskrav mot aksjonær i tapslidende virksomhet vil gjerne basere seg på brudd på aksjonæravtale eller at vedkommende i tillegg har misbrukt stilling som daglig leder eller styremedlem, slik at det er grunnlag for styreansvar etter aksjeloven § 17-1.

Jevnlig er konkurranseklausuler og kundeklausuler avtalt som del av en aksjonæravtale. Dersom klausulen likevel reelt sett knytter seg til aksjonærens rolle som arbeidstaker, kan det være de arbeidsrettslige ufravikelige reglene likevel kommer til anvendelse. Klausulens plassering i avtaleverket er ikke avgjørende, dersom det reelt sett er arbeidsforholdet som reguleres.

Et erstatningskrav mot aksjonær som ikke har formelle roller i selskapet, er teoretisk sett mulig. Men i praksis må det dreie seg om brudd på avtalt klausul før det kan konstateres erstatningsutløsende adferd. Aksjonærer har rett nok en lojalitetsplikt overfor selskapet, men aksjonærs lojalitetsplikt er såpass begrenset at personlig erstatningsansvar sjelden blir aktuelt basert på påstått illojalitet.

Et erstatningsansvar overfor tidligere aksjonær vil som regel ikke nå frem med mindre det dreier seg om opptreden i strid med avtalte bindinger, for eksempel i en aksjonæravtale, aksjekjøpsavtale (SPA) eller avtale om overgangstjenester (TSA).

Mer informasjon:

1. Aksjonærkonflikter
2. Styreansvar – om styreleder og styremedlemmers erstatningsansvar
3. Daglig leders erstatningsansvar
4. M&A: kjøp og salg av virksomheter.

6. Krav mot den nyetablerte virksomheten

6.1. Forbudet mot handlinger i strid mot god forretningsskikk og andre illojale konkurransehandlinger

Det kan være grunnlag for erstatning eller midlertidig forføyning mot den nyeetablerte virksomheten.

Kravet vil da gjerne forankres i:

1. Markedsføringsloven § 25 som forbyr «… handlinger som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.
2. Lov om forretningshemmeligheter som bl.a. forbyr inngrep herunder tilegnelse og spredning av forretningshemmeligheter.

Vurderingstemaene i bestemmelsene er overlappende i den forstand rettsstridig utnyttelse av forretningshemmeligheter også vil rammes av markedsføringsloven § 25. I tillegg vil markedsføringsloven § 25 gjelde konkurrentens utnyttelse av handlinger som har funnet sted ved brudd på konkurranseklausuler, kundeklausuler, illojal opptreden osv. Ved det siste vil kravet mot selskapet være avledet og forutsette at tidligere ansatt og / eller aksjonær er i mislighold av avtalt klausul.

6.2. Opptreden i strid med god forretningsskikk

Saker mot konkurrerende oppstartsselskaper vil i første rekke gjelde saker hvor det allerede kan rettes krav mot tidligere ansatt eller aksjonær. På det viset vil kravet være avledet og forutsette at det konkurrende selskapet for eksempel utnytter tidligere ansatt / aksjonærs mislighold av konkurranseklausul eller kundeklausul. I slike situasjoner vil det konkurrerende selskapet som et utgangspunkt kunne komme i ansvar, i hvert fall der det dreier seg om klare brudd.

6.2.1. Avledet krav mot den konkurrerende virksomheten på grunn av erstatningsutløsende opptreden fra tidligere ansatt mv.

Spørsmålet blir gjerne om det foreligger fritaksgrunner som utelukker erstatningsansvar. Dette må vurderes konkret med utgangspunkt i de faktiske forholdene i saken. Et overordnet spørsmål er nærheten mellom det konkurrerende selskapets handlinger og de rettsstridige handlinger som måtte være utført av tidligere ansatt / aksjonær (for eksempel brudd på kundeklausul osv). Momenter i vurderingen er blant annet disse:

1. Graden av skyld og klanderverdighet fra den konkurrerende virksomheten
2. Normene som gjør seg gjeldende i den aktuelle bransjen
3. Graden av skyld fra tidligere ansatt / aksjonær
4. Nærhet mellom selskapet og tidligere ansatt / aksjonær i den skadelidende virksomheten. Er for eksempel tidligere ansatt / aksjonær, hovedaksjonær eller eneaksjonær i den konkurrende virksomheten?
5. Skaden / tapets art og omfang

Utenom tilfeller der krav mot konkurrerende virksomhet er avledet og bygger på ansatt / aksjonærs mislighold, vil ansvar begrense seg til følgende situasjoner:

1. Klart kritikkverdige og nedlatende omtale av konkurrent.
2. Tilfeller med ulovlig produktetterligning eller forvekslingsfare av konkurrentens varer eller tjenester
3. Tilfeller der konkurrenten bevisst legger opp til å snylte og profittere på konkurrentens arbeid og innsats.

Dette er krav som har nær tilknytning til immaterielle rettigheter.

I den utstrekning enkeltelementer har immaterialrettslig vern, for eksempel designrettigheter, varemerker, logoer, opphavsrettigheter osv., vil det immaterialrettslige vernet gjerne påberopes først, slik at brudd på tilgrensende rettigheter som produktetterligning og snylting påberopes i annen rekke (subsidiært).

Mer informasjon:

• Markedsrett og immaterialrett

6.3. Opptreden i strid med lov om forretningshemmeligheter

6.3.1. Krav om erstatning og korrigerende tiltak ved rettsstridig utnyttelse av forretningshemmeligheter

Konkurrents opptreden i strid med lov om forretningshemmeligheter, kan utløse krav om vederlag og erstatning etter lovens § 8.

Rettsstridig utnyttelse av forretningshemmeligheter gir nemlig ikke bare skadelidte rett til erstatning for det økonomiske tapet. Skadelidte kan i tillegg kreve vederlag etter lovens § 8, dersom skadelidte anser dette mer gunstig. Vederlag skal da enten tilsvare;

1. rimelig lisensavgift for bruken samt erstatning som følge av inngrepet som ikke ville oppstått ved lisensiering, eller
2. vederlag svarende til vinningen som er oppnådd ved inngrepet.

I tillegg kan skadelidte få dom for at skadevolder forbys å gjenta rettsstridige handlinger innenfor de rammer som følger av lov om forretningshemmeligheter § 5. Forbudet kan være tidsubestemt eller gjøres tidsbegrenset. Det kan også gis pålegg om at skadevoldende konkurrenten foretar korrigerende og forebyggende tiltak, for eksempel destruering av forretningshemmeligheter og utlevering og destruering av varer som baserer seg på forretningshemmeligheter, se lovens § 6.

6.3.2. Hva er en forretningshemmelighet?

Forretningshemmelighet er opplysninger, kunnskap og informasjon av slik art at de utgjør konkurransefortrinn for bedriften og som bedriften av den årsak søker å holde hemmelig. Etter lov om forretningshemmelighet § 2 kreves at opplysningene;

1. er hemmelige
2. har kommersiell verdi og derfor er hemmelige; og
3. at bedriften har truffet rimelige tiltak for å holde opplysningene hemmelige.

I dette ligger bl.a. at allment kjente opplysninger ikke anses som forretningshemmeligheter. Det betyr også at erfaringer og ferdigheter arbeidstaker har tilegnet seg under arbeidsforholdet, ikke utgjør en forretningshemmelighet.

Videre vil det være krav om at bedriften har foretatt tiltak for å hindre tilgang, for eksempel ved passordbeskyttelse, konfidensialitetserklæring for ansatte og samarbeidspartnere osv.

Til slutt må forretningshemmeligheten utgjør en økonomisk verdi for virksomheten. Det må her dreie seg om en faktisk eller potensiell verdi, for eksempel ved at de kan benyttes til å generere inntekt enten for virksomheten eller andre. Det vil her dreie som goodwillverdier, og dermed ikke en verdi som kan utledes av selskapsbalansen.

6.3.3. Når foreligger det inngrep i forretningshemmeligheter?

Det er ulovlig å foreta inngrep i forretningshemmeligheter uten samtykke fra innehaver. Det betyr at inngrep uten samtykke vil utløse sanksjon som erstatning / vederlag og påbud om tiltak som nevnt over.

Begrepet inngrep er en samlebetegnelse på ulike former for urettmessig tilegnelse, bruk og formidling av forretningshemmeligheter. Praktiske eksempler er kopiering, nedlasting og medbringelse av dokumenter eller gjenstander. Det kan også være konkurrentens oppfordring til at andre, for eksempel den skadelidende virksomhetens ansatte, urettmessig tilegner seg forretningshemmeligheter.

7. Styreansvar over styreleder, daglig leder mv. i den konkurrerende bedriften

I den utstrekning det kan rettes krav mot den konkurrerende virksomheten, kan det også være grunnlag for styreansvar overfor tillitspersoner i selskapet etter aksjeloven § 17-1. Typiske eksempler på tillitspersoner er daglig leder, styreleder og styremedlem osv.

Det kreves culpøs opptreden fra den aktuelle tillitspersonen i egenskap av vedkommendes rolle i selskapet (for eksempel som daglig leder). Videre kreves at vedkommende har opptrådt culpøst.

I praksis vil et styreansvar være lite aktuelt med mindre konkurrerende selskapet ikke har midler til å gjøre opp kravet.  I den utstrekning det er aktuelt med personlig ansvar, vil det nok også generelt sett være lettere å nå frem med kravet på annet grunnlag, for eksempel i egenskap av ansatt. I så fall kan et personlig krav etter styreansvarsreglene, utgjøre et subsidiært grunnlag for tilfellet øvrige kravsgrunnlag ikke skulle føre frem.

Mer informasjon:

• Styreansvar – om styreleders og øvrige styremedlemmers erstatningsansvar
• Daglig leders erstatningsansvar
• Personlig ansvar i selskapsforhold

8. Avsluttende råd

Denne artikkelen angir vanlige problemstillinger i forbindelse med oppstart av konkurrerende virksomhet. Den søker å klargjøre hva som er lovlig og hva som er ulovlig for de involverte og hvor det er aktuelt med rettslig prosess. Saker som involverer konkurrerende virksomhet, kan samtidig være komplisert og det er lett å trå feil. Vi har derfor følgende avsluttende råd der konkurrende virksomhet kan bli et tema:

1. Det er generelt sett lov å si opp et arbeidsforhold og i den forbindelse planlegge oppstart av konkurrerende virksomhet. Spørsmålet er gjerne om det foreligger noe særegent som gjøre handlingene såpass klanderverdige at det er grunnlag for erstatningsansvar.
2. Det er bare tapsposter som har sin årsak i disse klanderverdige handlingene som kan kompenseres. Tap som måtte ha andre årsaker, kan ikke kreves kompensert.
3. Avtalte klausuler som kundeklausuler og konkurranseklausuler vil forenkle ansvarsvurderingen ettersom det som regel er tilstrekkelig å påvise at klausulen er brutt. Slike klausuler må likevel inngås innenfor rammene av ufravikelig lovgivning, bl.a. arbeidsmiljølovens bestemmelser.
4. Dersom tapt omsetning søkes kompensert, må det nedlegges et arbeid i å sannsynliggjøre den omsetningen som hadde funnet sted hvis misligholdet tenkes bort. Dette kan være en vanskelig øvelse, men den er gjennomførbar og bør gjøres i forkant av at et krav fremmes og ikke rett før hovedforhandling (selve rettssaken).
5. Skadelidende virksomhet har en tapsbegrensningsplikt og bør derfor så langt som mulig treffe tiltak som begrenser tapet, fremfor å belage seg på at dette kan kompenseres i et erstatningskrav. Selve om erstatningskrav basert på tapt omsetning kan være høyt, vil kravet gjerne være lavere enn det den skadelidende virksomheten selv forventer.
6. Krav mot den konkurrerende virksomheten vil i hovedsak forutsette personlig ansvar for tidligere ansatt eller aksjonær. Slikt sett vil konkurrerende virksomhet gjerne saksøkes sammen med tidligere ansatt / aksjonær. Det er likevel egne vurderinger og krav for at den konkurrerende virksomheten skal holdes ansvarlig.
7. Dersom skadegjørende handlinger skal stoppes, må det begjæres midlertidig forføyning. Det må da reageres hurtig etter at nødvendig kunnskap er oppnådd.
8. Den som mottar erstatningskrav ved oppstart av konkurrerende virksomhet, bør nærmere ettergå kravet og analysere holdbarheten. Dersom det varsles om søksmål bør det begjæres oversendt en klargjøring av den nærmere juridiske vurderingen og de sentrale bevis som utgjør grunnlaget for kravet.

Artikkelen er generell og basert på vår erfaring med slike saker. Den erstatter likevel ikke juridisk rådgivning. Dersom du har behov for juridisk hjelp, bør advokat engasjeres. Jeg kan gjerne kontaktes direkte pr. e-post. Vi kan også nås pr. chat, telefon eller via vårt kontaktskjema.