Foreldretvister

1. Sentrale begreper

De aller mest sentrale begrepene innenfor foreldretvister er:

• Foreldreansvar
• Fast bosted
• Samvær og samværsrett

Innholdet i disse vil raskt bli beskrevet i det følgende.

1.1. Foreldreansvar

Foreldreansvaret gir en rett og plikt til å delta i viktige personlige forhold om barnet, samt å få viktige opplysninger om barnets liv og helse. Foreldreansvaret gir bla. rett til å nekte barnet å flytte ut av landet, og en forelder med foreldreansvar må godkjenne utstedelse av pass til barnet, barnets navn, hvorvidt barnet skal meldes inn i trossamfunn og ta imot helsehjelp.

Som en helt overordnet hovedregel må det sies at det anses å være til barnets beste at foreldrene har felles foreldreansvar. I de aller fleste tilfeller har foreldre da også felles dette, og det skal mye til for å miste et allerede etablert foreldreansvar. I de tilfeller hvor en forelder ikke forvalter foreldreansvaret i tråd med barnets beste, eller dersom det er svært høy konflikt mellom foreldrene, forekommer det imidlertid at barnet anses å være best tjent med at en av foreldrene håndtere foreldreansvaret alene.

1.2. Fast bosted

Det forekommer en del forskjellige begreper som beskriver hvor et barn bor fast. Dagens regler legger opp til at vi bruker betegnelsen «fast bosted» og ikke «daglig omsorg», som mange også er kjent med, men betydningen er den samme. Den som har fast bosted har som regel barnet boende hos seg, og er den som tar de fleste daglige avgjørelsene i barnets liv. Man kan si at det er denne forelderen som følger opp barnet fra dag til dag.

Den som har fast bosted kan også flytte med barnet innad i landet, så fremt dette er varselet til den andre forelderen tre måneder forut for flyttingen.

1.3. Samvær

Den av foreldrene som ikke har fast bosted, skal som den store hovedregel ha samvær. Loven definerer «vanlig samvær som annenhver helg, samt overnatting en gang i uken og delte ferier. Når helgen starter og slutter er imidlertid ikke nærmere oppgitt, og det finnes mange ulike varianter av hvordan «vanlig samvær» i praksis ser ut, det være seg fra torsdag til mandag, eller fra fredag til søndag. Noen velger også å flytte «midtuke-samværet» og slik sett forlenge helge-samværet med en dag – her finnes det alle mulige variasjoner. Hvis det er stor geografisk avstand mellom foreldrenes bosted, kan det også legge opp til sjeldnere, men lengre samværsperioder.

Det er bare helt unntaksvis at det ikke skal være samvær eller at det settes inn tilsyn under samvær. Tilsyn under samvær betyr at det er en nøytral tredjeperson til stede som passer på under samværene. 

2. Momenter i en barnefordelingssak

Når man snakker om «momenter» i en barnefordelingssak, menes det hvilke forhold som er av betydning i forbindelse med avgjørelsen om hvor barnet skal bo fast, og hvor mye samvær det skal ha med den andre forelderen.

Listen av momenter som følger under er ikke uttømmende, men den oppgir mange av de typiske forholdene som i praksis ofte dukker opp og får betydning underveis i en barnefordelingssak.

2.1. Status quo

Man er tilbakeholden med å endre på en allerede eksisterende og velfungerende samværsordning. Dette momentet omtales gjerne som «status-quo»-prinsippet. Den bakenforliggende tanken er at barn har behov for å holde fast ved rutiner og nærmiljøet de kjenner til.

Hva gjelder tilknytning til nærmiljøet, så er dette imidlertid i hovedsak et moment som knytter seg til barn som er blitt eldre enn ca. 3-5 år. Dette fordi det antas at miljø ikke er så viktig for de yngste barna som primært har sine foreldre og familie som sitt viktigste «miljø». For barn som har blitt eldre enn 5-6 år, er det vanlig at venner, skole, aktiviteter mv. blir stadig viktigere faktorer i deres liv. Dersom begge foreldre har bodd i nærheten av hverandre og den ene ønsker å flytte til et nytt sted og ta barnet med seg, vil dette momentet være viktig, men ikke alltid avgjørende.

2.2 Geografisk avstand mellom foreldrenes bosted

Reiseveien mellom foreldrenes boliger har – naturlig nok – betydning for hyppigheten av samværene mellom barnet og samværsforelderen. Dersom det er lang reisevei mellom bosted- og samværsforelderen, vil hyppige samvær fort virke forstyrrende og slitsomt for barnet. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig at samværene samles til lengre, men sjeldnere samvær. Hvor lange samværene kan og bør være, avhenger imidlertid også av alle de andre momentene som inngår i vurderingen av hva som er til barnets beste

2.3. Barnets mening

Barn som er fylt 7 år, har ifølge barneloven rett til å bli hørt før det tas noen beslutninger om hvor de skal bo eller hvilken samværsordning de skal ha med den andre forelderen. Barn som er yngre kan også bli hørt, dersom de er i stand til å «danne egne synspunkter», og fra et barn er 12 år gammelt skal det legges stor vekt på deres mening.

I forbindelse med en barnefordelingssak blir et barn som regel hørt av en sakkyndig psykolog hjemme hos hver av foreldrene. Den siste tiden er det imidlertid også blitt mer vanlig at barna møter dommeren i saken for å fortelle sin mening.

2.4. God samlet foreldrekontakt

Det er forholdsvis naturlig at det i forbindelse med et brudd mellom to mennesker kan oppstå uenigheter og krangling. De aller fleste barn som har forstått eller fått med seg krangling mellom foreldrene i forbindelse med et brudd, kommer greit over dette dersom kranglingen og konfliktene mellom mor og far avtar etter bruddet.

Man vet i dag at barn i større eller mindre grad tar skade av at foreldrene fortsetter å krangle og snakke stygt om hverandre etter et brudd. Foreldre kan krangle høylytt og «tydelig» eller de kan vise barnet at de ikke liker den andre forelderen på forskjellige og ofte mer stilltiende måter. Det kan være ved å være nedlatende, ved kroppsspråk, ved å gjøre narr, el. Dette er ikke bra for barn, og i barnefordelingssaker er det de siste årene satt mer fokus på at et barn bør bo fast hos den av foreldrene som skjermer barnet mest mulig for konflikten dem imellom, legger til rette for et godt samarbeide og følger gjeldene avtaler om samvær.

2.5. Tilknytning

Den allerede etablerte tilknytningen og relasjonen mellom barnet og foreldrene har også betydning for samværet som bør etableres fremover i tid. Dersom barnet hadde en tett og god relasjon til samværsforeldrene da foreldrene bodde sammen, taler det i favør av et omfattende samvær, som kan sikre at relasjonen blir ivaretatt på best mulig måte. Hvor mye samvær som skal til for å opprettholde relasjonen må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil også kunne møte sine begrensninger i andre momenter som har betydning for samværsomfanget. Dette kan for eksempel være konflikt mellom foreldrene eller lang avstand mellom hjemmene.

Dersom foreldrene ikke har bodd sammen etter at barnet ble født, og samværsforelderen har hatt lite kontakt med barnet, er det vanlig at samværet begynner i et mer begrenset omfang, og gradvis trappes opp til det omfang man mener vil være til barnets beste i tiden fremover.

2.6. Egnethet

Egnethet går på foreldrenes personlige egenskaper. Noen få foreldre er rett og slett uegnet til å ha fast bosted, og i noen tilfeller også til å ha samvær med barnet. Det anses likevel som et grunnleggende prinsipp at det er til barnets beste å bli kjent med begge sine foreldre, så dersom det siste er tilfellet, kan det settes inn tilsyn under samværene slik at det likevel opprettholdes kontakt mellom forelderen og barnet.

Det skal selvsagt mye til før en forelder er uegnet til å ha omsorg for sitt eget barn. Forhold som kan være relevant her er rus, vold, andre straffbare forhold, alvorlige psykiske problemstillinger mv. Ekstrem involvering av barn i sitt negative syn på den andre forelderen, kan også i enkelte tilfeller tilsi svært begrenset samvær eller samvær under tilsyn.

2.7. Søsken

Man anser det som en egen verdi for barn å ha god og tett kontakt med sine søsken. Som oftest har søsken den samme samværsordning med sine foreldre, det kan imidlertid også tenkes unntak fra dette dersom man mener at barna har forskjellige behov og ulike ordning å være til deres beste. Det er også viktig for barn å ha kontakt med halvsøsken, og hvis en av foreldrene får nye barn, kan dette ha betydning for hvilken samværsordning man anser å være til barnets beste.

3. Mekling på Familievernkontoret

Hvis partnere har barn under 16 år, må de ved et brudd til mekling på Familievernkontoret. Man kan få flere meklingstimer på Familievernkontoret, og man kan også be om separat mekling, dersom man opplever en felles time som altfor belastende.

Mekleren har ikke myndighet til å pålegge noen av partene noe de ikke samtykker til. Ofte er avtalene som skrives på Familievernkontoret lite presise, og det kan være bedre om man selv eller i samråd med advokat utarbeider utkast til en avtale som er noe mer detaljert, og gir mindre rom for senere uenigheter.

4. Barnefordelingssaken for domstolen

Dersom man ønsker å bringe en sak inn for domstolen, må en av partene ta ut søksmål. For å få en sak om barnefordeling inn for retten, er det et krav at partene har en gyldig meklingsattest. Denne får man etter å ha vært på mekling på Familievernkontoret, og attesten er dag gyldig i seks måneder. Dersom man ikke har en gyldig meklingsattest må en av foreldrene ta kontakt med Familievernkontoret for å få en ny meklingstime, der det mekles og utstedes ny attest hvis partene ikke kommer til enighet.

Saken behandles i domstolen der barna har sitt faktiske bosted. Barnefordelingssakene er prioriterte saker, og domstolen skal påskynde saken, så langt det lar seg gjøre. 

5. Saksforberedende møte

I foreldrentvister begynner de aller fleste saker med såkalte saksforberedende møter forut for en eventuell hovedforhandling. Møtene finner sted i domstolen, gjerne i en liten rettssal eller et møterom, med partene, prosessfullmektige, dommer og sakkyndig tilstede. Det føres sjeldent vitner i de saksforberedende møtene. Hensikten med denne prosessen er å forsøke å få partene til å komme til en enighet, da dette anses å være bedre for relasjonen og det videre samarbeidet mellom partene.

Det kan settes opp flere saksforberedende møter, men det gjennomføres sjeldent mer enn tre møter før dommeren forventer en endelig avtale eller en hovedforhandling hvor en varig ordning bestemmes av dommeren.

6. Hovedforhandling i barnefordelingssaker

Dersom saken ikke blir løst under de saksforberedende møtene kan den enten trekkes, eller gå til hovedforhandling. En hovedforhandling er en «vanlig» rettsak, og det settes som regel av mellom 1-2 dager til å behandle en barnefordelingssak for domstolen.

Etter at hovedforhandlingen er avsluttet vil dommeren ta saken opp til vurdering og avsi en dom – vanligvis tar det et par uker før dommen foreligger etter avsluttende forhandlinger. En dom i en barnefordelingssak kan ankes på samme måte som andre dommer. Anke over en dom avsagt av tingretten, ankes evt. inn til lagmannsretten. Ankefristen er 4 uker fra forkynning, dvs. når man har mottatt dommen.

7. Sakkyndige

I de aller fleste tilfeller oppnevnes det en sakkyndig forut for en hovedforhandling, som skal utføre arbeide i tråd med mandat som gis av retten. Som regel benyttes den samme psykologen som allerede er inne i saken under de saksforberedende møtene.

Den sakkyndige skal i de aller fleste tilfeller – og i god tid før hovedforhandlingen – utarbeide en skriftlig rapport, med vurderinger og anbefalinger om hvordan saken bør løses. Også i dette arbeidet er det vanlig at den sakkyndige innhenter informasjon fra aktuelle komparenter, har nye samtaler med foreldrene og eventuelt med barnet.

Den sakkyndige er et fagkyndig vitne under hovedforhandlingen, og avgir sin forklaring etter de andre vitnene, men før prosedyrene.