Arveoppgjør med eiendom i utlandet – hvilket lands arverett gjelder?

Hvilket lands arverett som legges til grunn kan få stor betydning, da vi i Norge, i motsetning til i mange andre land, har regler om pliktdelsarv til livsarvinger.

Mer om pliktdelsarv kan leses her.

I denne artikkelen vil vi informere om hovedprinsipper i norsk internasjonal privatrett.

Domisilprinsippet – vanlig opphold i Norge ved dødsfallet?

Etter norsk internasjonal privatrett er det den stat hvor avdøde hadde domisil da han / hun døde som er bestemmende for hvilket lands arverett som kommer til anvendelse. Med domisil menes det land hvor man har hatt vanlig opphold eller «habitual residence».

Hvor en person har sitt vanlige bosted, vil bero på en konkret og samlet vurdering av flere faktorer. Som et utgangspunkt vil personens vanlige bosted være der han eller hun har sentrum for sine livsinteresser. Det må være tale om en viss varighet i oppholdet, men det er ikke et krav at man har til hensikt å bli boende i det aktuelle landet for at man skal ha oppnådd vanlig opphold.

Dersom en person har vanlig opphold i Norge ved dødsfallet, er det norske arverettsregler som skal legges til grunn og boet kan skiftes i Norge, jfr. Al. § 78 og § 85. Dersom en person hadde vanlig bopel i et annet land, er det dette landets lovregler som får anvendelse etter norsk internasjonal privatrett.

Enhetsprinsippet

I norsk internasjonal privatrett legges det til grunn et enhetsprinsipp eller universalsuksesjonsprinsipp «unitary succession». Det betyr at alt arvelater etterlater seg, uavhengig av om det er tale om løsøre eller fast eiendom, uavhengig av statsborgerskap og uavhengig av om eiendelen/eiendommen befinner seg i Norge eller i et annet land, inngår i skiftet og underlegges samme rettsvalgsregel.

Andre land kan ha andre prinsipper som de legger til grunn i sin internasjonale privatrett. Et problem oppstår der et land – som bestemmende for arverettsreglene – benytter statsborgerskap, eller beliggenhetslandet til en fast eiendom som inngår i boet, mens vi i Norge anser det bestemmende hvor vedkommende hadde vanlig bopel da han eller hun døde og anvender enhetsprinsippet. Illustrerende er et tilfelle der en person med tysk statsborgerskap hadde vanlig opphold i England da han døde, men eide en fritidseiendom i Norge. I England og enkelte andre land, benyttes lex rei sitae, som regulerer at det er det land hvor en fast eiendom befinner seg, som er bestemmende for rettsvalget, og som da kommer i konflikt med domisil- og enhetsprinsippet.

Hvor arvelater ikke hadde vanlig bosted i Norge, og det ikke kreves skifte i den stat hvor han hadde vanlig bosted (i eksempelet England), kan formue skiftes her i Norge på begjæring fra en arving (eller annen som er nevnt i Al. § 127) dersom skiftemyndigheten finner det hensiktsmessig. Når et skifte hører inn under norsk avgjørelsesmyndighet, skal selve skiftebehandlingen gjennomføres etter norsk rett. Lovvalgsregelen for så vidt gjelder de materielle arvereglene bestemmes imidlertid ut fra hvor avdøde hadde vanlig opphold ved sin død.

Er det mulig å bestemme i testament hvilket lands rett som skal gjelde?

Man kan velge at arverett skal avgjøres etter arveretten i et annet land man er eller har vært statsborger i. Dette må i så tilfelle skje i testaments form for å være gyldig og det må være uttrykkelig uttalt at et annet lands rett skal gjelde for arven.

Mer om formkrav til testament kan leses her.

Gjenlevende ektefelle eller samboer med arverett må varsles dersom lovvalg i testament skal kunne begrense dennes arverett sammenlignet med hva han/hun ellers ville ha arvet etter norske arveregler.

Ordre public

Hvis resultatet av å anvende fremmed rett er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett, vil en regel i fremmed rett bare ha virkning i Norge så langt at den ikke leder til et resultat som er uforenelig med grunnleggende prinsipper i norsk rett. Der f.eks. pakistansk arverett har ulik arverett for sønner og døtre, vil denne regelen bare settes til side dersom avdøde i den konkrete saken faktisk hadde både døtre og sønner, slik at resultatet dersom regelen ble anvendt ville være i strid med ordre public og grunnleggende prinsipper i norsk rett om forbud mot kjønnsdiskriminering. Hadde vedkommende bare sønner, ville imidlertid ikke resultatet bli kjønnsdiskriminerende selv om regelen i seg selv er det.

Sammensatt skifte – rettsvalgsregler for deling av felleseie

I et arveoppgjør skal det, dersom avdøde etterlater seg en ektefelle, først foretas en deling etter ekteskapsloven, før det resterende skal fordeles som arv på arvingene. I saker hvor ektefellene har giftet seg i ett land, flyttet til et annet og hvor gjenlevende ektefelle dør i et tredje, oppstår det også for den fordelingen som skal skje for ektefelleboets del, spørsmål i arveoppgjøret om hvilket lands rett som skal legges til grunn for delingen av felleseiet. Mer om reglene for dette kan leses her.

Ta gjerne kontakt med oss for

• Rådgivning og opprettelse av testament om du har tilknytning til flere land
• Spørsmål om fordeling av arv i utlandet
• Rådgivning ved bruk av norske rettsregler på skifte i et annet land
• Juridisk rådgivning og representasjon knyttet til din sak