Adopsjon – en oversikt

I denne artikkelen gis en oversikt over adopsjonslovgivningen, med særlig fokus på utenlandsadopsjon. Først redegjør artikkelen for hensynet til barnets beste, som er det overordnede hensynet ved alle former for adopsjon. Deretter gis en oversikt over relevant regelverk og ulike former for adopsjon. Endelig redegjøres for hvilke krav som stilles til adopsjonssøkere.

1. Barnets beste som overordnet hensyn

Felles for de ulike formene for adopsjon er at det overordnede hensynet skal være hensynet til barnets beste. Det er nettopp barnets beste som begrunner og legitimerer adopsjonsinstituttet, og som dermed utgjør selve bærebjelken ved adopsjon.

Det følger både av adopsjonsloven § 4, FNs barnekonvensjon artikkel 21 og av konvensjon om vern av barn og samarbeid ved internasjonale adopsjoner (Haagkonvensjonen) at hensynet til barnets beste skal være det «overordnede» ved adopsjon. At barnets beste skal være det «overordnede» hensynet innebærer at barnets beste ikke bare skal være et «grunnleggende» hensyn, som er formuleringen i den generelle bestemmelsen i barnekonvensjonens artikkel 3, men det avgjørende hensynet ved alle avgjørelser og ved all saksbehandling som gjelder adopsjon.

Hensynet til barnets beste står altså enda sterkere ved adopsjon enn ved andre avgjørelser som gjelder barn, nettopp fordi hele adopsjonsordningen er begrunnet i barnets beste. Som det fremgår av adopsjonslovens forarbeider er adopsjon «et rettsinstitutt for barn, og skal derfor være utformet med barns interesser for øye uten den samme avveiningen av kryssende hensyn som ellers kan være nødvendig».

Videre er det slik at både adopsjonsloven, FNs barnekonvensjon og Haagkonvensjonen bruker formuleringen «barnets beste» i bestemt form entall. Det er altså hensynet til det enkelte barnets beste som skal være avgjørende ved alle avgjørelser og ved all saksbehandling på adopsjonsfeltet. Dette innebærer at det i hver enkelt sak må gjøre konkrete vurderinger av hva som vil være best for det barnet avgjørelsen rammer. Denne barnets beste-vurderingen skal bygge på kunnskap fra fortid og nåtid, men også på prognoser om fremtiden, idet adopsjonsmyndigheten må foreta en fremtidsrettet vurdering av hvilken omsorgssituasjon barnet vil få dersom adopsjonen gjennomføres.

Siden rettsvirkningene av adopsjon er så vidtrekkende – alle juridiske bånd til barnets biologiske familie brytes med irreversibel virkning – må adopsjonsmyndigheten ikke være i tvil om at adopsjon er det beste for barnet. I adopsjonsloven § 4 kommer dette til uttrykk ved at adopsjon bare kan besluttes når det er «klart sannsynlig» at det er til barnets beste. For barnets beste-vurderingen stiller loven altså et strengt beviskrav, da det ikke er tilstrekkelig at adopsjon mest sannsynlig er til barnets beste.

2. Relevant regelverk

Adopsjon er først og fremst regulert i adopsjonsloven. Loven regulerer både nasjonal og internasjonal adopsjon, og oppstiller blant annet krav til adopsjonssøkere og til adopsjonsorganisasjoner.

I tillegg til adopsjonsloven gir adopsjonsforskriften mer detaljerte regler om prosessen. Eksempelvis gir forskriften mer utfyllende regler om krav til adopsjonssøkere og krav til forhåndssamtykke ved utenlandsadopsjon, samt at den gir nærmere regler om drifts- og formidlingstillatelse til adopsjonsorganisasjoner.

Adopsjon er også regulert i FNs barnekonvensjon, som er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Her er adopsjon særskilt regulert i artikkel 21. Bestemmelsen gir nærmere regler som gjelder alle typer adopsjon, eksempelvis at tillatelse skal gis av kompetente myndigheter, i tillegg til regler som gjelder særskilt for internasjonal adopsjon.

Det må også nevnes at en rekke andre bestemmelser i barnekonvensjonen er relevante ved adopsjonssaker selv om de ikke er utformet spesifikt med sikte på adopsjon. Dette gjelder for eksempel barnets rett til å bli hørt etter artikkel 12, artikkel 9 om atskillelse av barn og foreldre og barnets rett til respekt for sin identitet etter artikkel 8.

Også Haagkonvensjonen er et sentralt instrument ved internasjonale adopsjoner. Internasjonal adopsjon skiller seg vesentlig fra nasjonal adopsjon ved at dette ikke bare beror på nasjonale regler, men forutsetter samarbeid med et annet lands myndigheter. Haagkonvensjonens formål er å lage et system for dette samarbeidet, og er på mange måter en videreutvikling av barnekonvensjonens artikkel 21 ved at den gir nærmere regler om internasjonal adopsjon. Eksempelvis gir konvensjonen regler om saksbehandling, samarbeid mellom adopsjonsmyndigheter, anerkjennelse av adopsjoner og når et barn kan oppgis for adopsjon.

3. Nasjonal adopsjon

Nasjonal adopsjon er regulert i adopsjonsloven kapittel 3, som blant annet gir bestemmelser om adopsjon av en ektefelles eller samboers barn, såkalt stebarnsadopsjon, og om adopsjon av spebarn.

Stebarnsadopsjon er regulert i § 13 og kan som hovedregel bare skje dersom adoptivsøker har oppfostret barnet i minst fem år og har et ønske om å oppfostre barnet videre. Dette for at ordningen ikke skal brukes for å etablere bånd mellom adoptivsøker og barnet, men for å «formalisere» et allerede eksisterende bånd. Videre er det et absolutt krav etter § 10 at den som har foreldreansvaret for barnet samtykker til adopsjonen. Dersom barnet er fylt 12 år, følger det av § 9 at også barnet må samtykke.

Spebarnsadopsjon er regulert i § 14, og kan bare skje dersom foreldrene har gitt fra seg den faktiske omsorgsovertakelsen ved fødselen. Denne formen for adopsjon er lite brukt, men har mange likhetstrekk med internasjonal adopsjon blant annet ved at det er barnets biologiske foreldre som har frigitt barnet for adopsjon og dermed igangsatt prosessen.

I tillegg kommer adopsjon av fosterbarn – typisk barn som er plassert i fosterhjem etter barnevernlovens regler som ledd i en omsorgsovertakelse – som er regulert dels av barnevernlovens regler og dels av adopsjonslovens regler. I slike tilfeller er det barneverns- og helsenemnda som treffer vedtak. I forlengelsen av dette kan nevnes at barnevernloven også gir hjemmel for tvangsadopsjon. Dette er imidlertid et svært inngripende tvangstiltak i regi av barnevernet, og behandles ikke nærmere i denne artikkelen.

Adopsjonslovens kapittel om nasjonal adopsjon gir også hjemmel på nærmere bestemte vilkår for adopsjon av personer som har fylt 18 år, såkalt voksenadopsjon. Her er formålet et noe annet enn ved adopsjon av barn, da denne formen for adopsjon har til formål å bekrefte eksisterende rettslige bånd. Utover dette behandles heller ikke adopsjon av voksne nærmere i denne artikkelen.

4. Internasjonal adopsjon

4.1. Haagkonvensjonens regler

Internasjonal adopsjon skiller seg som nevnt fra nasjonal adopsjon ved at det forutsetter samarbeid med et annet lands adopsjonsmyndigheter, såkalte sentralmyndigheter. Som det fremgår over er det nettopp dette samarbeidet Haagkonvensjonen skal regulere, med det formål å sikre at også internasjonal adopsjon skjer til barnets beste.

Et viktig prinsipp ved internasjonal adopsjon er det såkalte subsidiaritetsprinsippet. Prinsippet ligger til grunn for både FNs barnekonvensjon artikkel 21 og Haagkonvensjonen, og innebærer at nasjonal adopsjon skal være subsidiært til en oppvekst i biologisk familie og videre at internasjonal adopsjon skal være subsidiært til nasjonal adopsjon. Internasjonal adopsjon skal altså være «siste utvei».

Subsidiaritetsprinsippet betyr imidlertid ikke at adopsjon innenlands alltid er å foretrekke; i så fall ville internasjonal adopsjon være overflødig. Av retningslinjene til konvensjonen følger for eksempel at et midlertidig hjem i opprinnelseslandet ikke er å foretrekke foran et permanent hjem i utlandet og at institusjon ikke er å foretrekke dersom barnet kan få et permanent hjem gjennom adopsjon til utlandet. Subsidiaritetsprinsippet stiller dermed krav til de vurderinger som gjøres i opprinnelseslandet før barnet oppgis for adopsjon, og kan få betydning blant annet for barnets beste-vurderingen ved at denne blir noe mer sammensatt enn ved nasjonal adopsjon.

Ettersom internasjonal adopsjon bygger på et samarbeid mellom ulike lands sentralmyndigheter, er det en rekke andre regler enn adopsjonsloven som får betydning ved internasjonale adopsjoner. Eksempelvis er det myndighetene i opprinnelseslandet som skal sikre at barnet kan adopteres og som står for tildeling av barn. Dette følger av Haagkonvensjonen artikkel 4 og adopsjonsloven § 22 første ledd. Sentralmyndigheten i opprinnelseslandet kan også stille særlige krav til adoptivsøkerne, som da kommer i tillegg til adopsjonslovens krav, se punkt 5 under. Myndighetene i mottakerlandet må imidlertid godkjenne tildelingen. Haagkonvensjonen bygger slik på en nærmere regulert arbeidsfordeling mellom myndighetene i opprinnelseslandet og i mottakerlandet, som får betydning for prosessen også her i Norge.

4.2. Adopsjonslovens regler

I tillegg til de regler og prinsipper som følger av internasjonale konvensjoner, gir adopsjonsloven kapittel 4 regler om internasjonal adopsjon.

Etter adopsjonsloven § 30 er det bare organisasjoner med drifts- og formidlingstillatelse fra adopsjonsmyndigheten som kan formidle adopsjon fra utlandet. Den klare hovedregelen etter § 20 er også at adopsjon fra utlandet kun kan skje gjennom slike organisasjoner. Loven åpner riktignok for at det i visse tilfeller kan adopteres fra utlandet også utenom organisasjon, men dette behandles ikke nærmere her.

I Norge er det tre godkjente adopsjonsorganisasjoner; Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn. For personer som vurderer adopsjon eller er i en adopsjonsprosess, vil disse være den viktigste samarbeidspartneren.

For å kunne adoptere fra utlandet må søkerne ha et såkalt forhåndssamtykke fra norske adopsjonsmyndigheter. Dette følger av adopsjonsloven § 18, og innebærer at søkerne vurderes å kunne ivareta omsorgsbehovene til et utenlandsk adoptivbarn på en god måte, og derfor blir godkjent for å adoptere fra utlandet. For å få slikt samtykke må en rekke vilkår være oppfylt, se punkt 5 under.

Som det fremgår av adopsjonsloven § 22 må norske myndigheter godkjenne den tildelingen som kommer fra sentralmyndighetene i samarbeidslandet. Dette er utslag av Haagkonvensjonen artikkel 17 c om at sentralmyndighetene både i opprinnelseslandet og mottakerlandet må samtykke til adopsjonen.

Her er det verdt å merke seg at før godkjenning skal det vurderes om barnet har behov for spesiell støtte. Dersom det er tilfelle, følger det av § 22 at faglig rådgivende utvalg for adopsjonssaker skal uttale seg om saken før tildelingen kan godkjennes. Utvalgets oppgave er å vurdere om søker har de nødvendige egenskapene for å adoptere barnet. Utvalgets uttalelse er ikke bindende, men skal tillegges stor vekt ved avgjørelsen av om tildelingen skal godkjennes.

Endelig må det nevnes at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), som er norsk sentralmyndighet for internasjonal adopsjon, i januar 2024 anbefalte midlertid stans av all utenlandsadopsjon til Norge. Anbefalingen er sendt til Barne- og familiedepartementet, som skal fatte endelig avgjørelse. I skrivende stund er det usikkert når avgjørelsen kommer. Formelt sett innebærer anbefalingen ingen endringer i dagens system per nå, men dette kan endre seg.

5. Krav til adopsjonssøkere

Å adoptere et barn innebærer en omfattende og livslang forpliktelse som krever mye av adoptivforeldrene. Adopsjonsloven og adopsjonsforskriften oppstiller derfor flere krav til adopsjonssøkerne, hvis formål er å ivareta barnets beste og sørge for at barnet får en trygg oppvekst i adoptivfamilien. Kravene gjelder både ved nasjonal adopsjon og ved forhåndssamtykke til utenlandsadopsjon.

For det første følger det av adopsjonsloven § 8 at det som hovedregel bare er personer over 25 år som kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere fra utlandet. Loven setter ingen øvre grense, men praksis setter en veiledende øvre grense på 45 år.

For det andre følger det av § 6 at ektefeller og samboere som hovedregel må adoptere sammen. I utgangspunktet må ektefeller og samboere også ha bodd sammen de siste to årene.

For det tredje følger det av lovens § 5 at bare den som har forutsetninger for å være en god omsorgsperson for barn kan adoptere eller gis forhåndssamtykke til å adoptere. Etter samme bestemmelse må søkeren også ha ønske om å oppfostre et barn eller ha oppfostret det barnet det er snakk om å adoptere.

Hva som ligger i at adopsjonssøkerne må ha gode forutsetningen for å være en god omsorgsperson er nærmere regulert i adopsjonsforskriftens § 1. Her fremgår at det blant annet skal legges vekt på følgende momenter:

• Personlige egenskaper
• Motivasjon for å adoptere
• Fysisk og psykisk helse
• Forutsetninger for å takle omsorgsoppgave under hele barnets oppvekst
• Familiesituasjon
• Familiens økonomi
• Boligstandard og bomiljø
• Vandel

Listen er ikke uttømmende. Det er altså flere momenter som kan få betydning i vurderingen.  Hvorvidt søkeren har «forutsetninger for å være en god omsorgsperson» beror i alle tilfeller på en skjønnsmessig vurdering, der barnets beste er det overordnede hensynet.

Selv om det vanlige er at ektefeller eller samboere adopterer sammen, åpner adopsjonsloven § 7 for at også enslige kan adoptere. Forutsetningen er imidlertid at vedkommende har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn. I forskriftens § 1 er dette presisert dithen at det i vurderingen skal legges vekt på om søkeren har et stabilt og godt nettverk med familie og venner som er tilgjengelige i hverdagen og om barnet vil sikres kontakt med begge kjønn i oppveksten.

Et moment i vurderingen er også om den enslige søkeren har spesiell kunnskap om eller erfaring med barn, eksempelvis ved å ha tatt vare på barn gjennom arbeid, vært fosterhjem eller liknende. Det er også verdt å merke seg at det kun er søkere som bor alene, som regnes som enslige. Dette innebærer, som nevnt, at ektefeller og samboere må adoptere sammen.

I tillegg til nevnte krav må søkerne ha gjennomført et adopsjonsforberedende kurs før adopsjonssøknaden sendes. Formålet med kurset er å gi søkerne innsikt i hva som kreves av dem som adoptivforeldre, forberede dem på å ta imot et barn og til å møte eventuelle utfordringer. Ved utenlandsadopsjon må søkerne ha formidlingsbekreftelse fra en godkjent adopsjonsorganisasjon før de kan delta på slikt kurs. Første steg i prosessen vil derfor være å kontakte en av de godkjente adopsjonsorganisasjonene.

Et forhåndssamtykke for utenlandsadopsjon gjelder i tre år. Siden en adopsjonsprosess kan ta tid, kan det derfor bli behov for å forlenge forhåndssamtykket. Etter forskriften § 13 kan dette forlenges med to år, men som hovedregel bare én gang.  Søkerne plikter også å informere adopsjonsmyndigheten om eventuelle endringer i familie- eller livssituasjon som kan ha betydning for forhåndssamtykket, eksempelvis sykdom, samlivsbrudd eller endringer i økonomiske forhold.

Oppsummert må adoptivsøkere oppfylle følgende vilkår:

• Søkerne må være over 25 år
• Ektefeller eller samboere må adoptere sammen
• Enslige søkere må bo alene
• Søkerne må være gode omsorgspersoner for barn og ha ønske om å oppfostre et barn

 I tillegg til de nevnte kravene, kan opprinnelseslandet som nevnt stille særlige krav til søkerne, som da kommer i tillegg til adopsjonslovens krav.

6. Oppsummering

Å adoptere er et stort valg som har omfattende konsekvenser både for adoptivbarnet og for adoptivfamilien. Adopsjonsordningen aktualiserer en rekke spørsmål av både barnerettslig, forvaltningsrettslig og folkerettslig art. Det kanskje viktigste er likevel at adopsjon begrunnes i hensynet til barnets beste. Det overordnede hensynet i alle avgjørelser og ved all saksbehandling på adopsjonsfeltet skal derfor være hva som er til det beste for barnet som rammes av avgjørelsen.

Dersom du har behov for bistand i forbindelse med adopsjon, ta gjerne kontakt med oss.  Flere av våre advokater har omfattende kompetanse på dette, og hjelper deg gjerne.