Å spare seg til justismord

Denne artikkelen ble først publisert på NRK Ytring.

Nav-skandalen åpenbarer et skrikende behov for en opprustning av hele rettsvesenet. Her har det sviktet i alle ledd.

Nav-saken er en historisk rettsskandale. 46 nordmenn er uriktig dømt for trygdebedrageri, etter mottak av ytelser under opphold i annet EØS-land. Hele 36 fikk ubetinget fengsel på opptil åtte måneder. Dette er justismord på samlebånd i et rettssystem som vi liker å tro er ett av verdens sikreste.

Ledelsen i Nav, direktøren, ministeren og andre, har nå usikre dager. Det mest alvorlige er imidlertid at feilen ikke lukes vekk i rettsapparatet. At forvaltningen tolker og praktiserer loven feil, skjer nærmest hele tiden.

Rettsapparatet er garantisten for rettferdighet og rettssikkerhet når alt annet svikter. Hvem sviktet her og hvorfor sviktet det så totalt?

Ressursmangel i hele rettsapparatet

Rettsapparatet er først og fremst juristene i sakene, altså advokater og dommere. Det er her svikten har skjedd. I en tingrettssak er det normalt to advokater (aktor og forsvarer) og én juridisk dommer. At man med ca. 138 jurister i førsteinstans fikk 46 justismord før noen sa stopp, sier mye om sviktens dimensjon.

Samlebåndspreget i skandalen tilsier at hovedårsaken er en voldsom ressursmangel i rettsapparatet, som tvinger alle aktører til å jobbe altfor fort og overfladisk med noen av de mest alvorlige sakene, nemlig straffesakene. Ressursmessig har hele sektoren vært hardt presset i årtier.

Første ansvarlige jurist i en straffesak er fra påtalemyndigheten, og er typisk en politiadvokat. Når Nav anmelder, skal påtalemyndigheten kritisk vurdere om Nav har brukt riktig juss. Dessverre gir den store ressursmangelen og tidspresset i etaten grunn til å tro at man i stedet nærmest har stolt blindt på Nav når tiltalene ble tatt ut. Påtalemyndigheten ivaretar da ikke sin viktige kontrollfunksjon i systemet. Det er helt uakseptabelt når 46 uriktige tiltaler og straffedommer blir resultatet.

Pressede forsvarere

Neste kontrollinstans i sakene er forsvareren, som skal vurdere tiltalen kritisk og gi domstolen alle saklige argumenter mot denne.

De fleste må velge en forsvarer betalt av det offentlige, og disse har som kjent langt lavere timesatser enn private advokater. Allerede før årtusenskiftet uttrykket myndighetene stor bekymring for kompetansen og kvaliteten i forsvareryrket grunnet lave satser.

I Stortingsmelding nr. 25 (1999–2000) het det at «Stort misforhold mellom markedspris og den offentlige prisingen av advokattjenester kan føre til at det er de mindre dyktige advokatene som tar saker mot betaling fra det offentlige. De mest ressurssvake klientene kan bli sittende igjen med en advokat fra «B-laget» (…). Dette utgjør i så fall et betydelig rettssikkerhetsproblem.»

Dette skulle løses ved opptrapping av satsen. Advokatforeningens salærrapport viser likevel at offentlige forsvarere senere bare er pådratt ytterligere realinntektstap. Fra 2006 til 2017 økte ikke bare indeksen for juridiske tjenester, men også den generelle lønnsveksten i Norge, med om lag det dobbelte av salærsatsen.

Den offentlige satsen er i dag 1.040 kroner, hvorav det aller meste ikke er lønn, men dekker kontorleie, rekvisita, sekretær, kopieringsutgifter, o l, i tillegg til skatt. Norge har vi dessuten begrensende forskrifter som gjør at reell timesats kan bli enda lavere. Totalt presses forsvarere til enten å jobbe delvis gratis eller gjøre en utilstrekkelig jobb. Til sammenlikning var den svenske salærsatsen i 2017 1.314 norske kroner, med mulighet for helgesats på ca. 1.800 kroner.

Kontrollen svikter

Det er god grunn til å tro at forsvarersegmentet over tid er tappet for kompetanse og dyktige advokater, og dages offentlige satser gir ofte ikke rom for reell ivaretakelse av forsvarers kontrollfunksjon.

Det er nesten så man kunne tro at noen bare vil at forsvarere skal være nyttige idioter i et system som raskest og billigst mulig skal straffedømme tiltalte personer. For påtalemyndigheten har jo alltid rett, har den ikke?

Siktede vil tidvis oppleve at de verken ser eller hører noe særlig til forsvareren sin før den dagen saken skal opp retten, og at denne kanskje heller ikke har sett særlig på saksdokumentene før det.

Publikum sjokkeres av Netflix-dokumentarer om amerikanere som blir uskyldig dømt på grunn av utilstrekkelig forsvarerinnsats. Også Norge beveger seg i retning av «amerikanske tilstander».

Nedskjæringer i domstolene

Dommeren er det tredje kontrollelementet i rettsapparatet. Det er ingen tvil om at dommeren har et totalansvar for dommens kvalitet, herunder plikt til å utrede og avklare juridiske spørsmål som eventuelt ikke er belyst av advokatene, for eksempel forholdet mellom trygd og EØS-regler, hvis det er relevant.

Men også her er det voldsomme ressurskutt som presser dommerne til stadig mer overflatisk saksbehandling og mindre tid per sak. Ifølge Domstoladminstrasjonen har man siden 2015 kuttet hele 65 årsverk. For 2020 er det foreslått nye kutt som bare kan møtes gjennom kutt av ytterligere 20–25 stillinger. – Vi har ikke stort mer å skjære i, sa nylig Domstoladministrasjonens direktør Sven Marius Urke, som mener at regjeringen nå utarmer den dømmende makt.

Demningen brister

Lenge har vi trodd at domstolene har klart å nøytralisere mye av kuttene og opprettholde akseptabel kvalitet i dommerarbeidet ved å sette en del saker på vent, fremfor å avgjøre sakene med mindre tid pr. sak.

Nav-skandalen innvarsler dessverre at «demningen» ved tingrettene nå til dels synes å ha gitt etter for mange år med kutt og nedskjæringer. Det er vanskelig å se at domstolene fortsatt har tid til grundighet og fordypning når man altså 46 ganger på rad uriktig har dømt borgere til fengsel og andre straffer.

NAV-skandalen åpenbarer et skrikende behov for omfattende økonomisk opprustning av rettsvesenet, som gir rom for mange nye politiadvokater, etterforskere og dommere, samt oppjustering av salærsatsen til minimum svensk nivå.