Feilinvestering? Eller påført tap etter råd fra investeringsrådgiver?

1. Innledning

Det finnes regler som beskytter uprofesjonelle investorer og sparere i møte med profesjonelle investeringsrådgivere.

Når privatpersoner kjøper andeler i aksjefond eller andre finansielle instrumenter/produkter har investeringsrådgiveren særskilte plikter. Pliktene gjelder i første rekke informasjon overfor kunde om produktet og dets risiko for tap. Rådgiveren har også plikt til å kartlegge informasjon vedrørende din finansielle situasjon før investeringsrådet gis.

Dette kan ses som sikkerhetsmekanismer mot at kunden blir påført store og uventede tap som kundens økonomi ikke tåler. I kjølvannet av finanskrisen i 2008-2009 ble foretakenes plikter betydelig skjerpet. Dersom investorbeskyttelsesreglene ikke er oppfylt, vil det ofte foreligge et erstatningskrav.

I noen tilfeller skjer likevel det uønskede; kunden har kanskje ikke fullt ut forstått risikoen ved produktet og blir påført et tap. Enkelte kunder vil kanskje ikke være klar over rådgiverens ansvar og informasjonsplikter, og ser dermed ikke dette i sammenheng med tapet. Følgelig vil det heller ikke bli fremmet noe krav om erstatning.

2. Bakgrunn og formål til reglene om investorbeskyttelse

Kravene til investeringsrådgiverne er mange. De viktigste finnes i verdipapirhandelloven og finansavtaleloven. Formålet til reglene er å gi vern og beskyttelse til den uprofesjonelle og ofte ukyndige privatperson. Dette i motsetning til det aktuelle finansforetaket hvor rådgiveren arbeider. Disse foretakene har gjerne et stort og omfattende apparat som kjenner de aktuelle investeringsproduktene meget godt. I tillegg kommer at mange av produktene er komplekse og risikoen som er forbudet med investeringer i disse ofte ikke er lett å forstå.

Det ligger dermed i sakens natur at det bør gjelde strenge regler for foretakenes opptreden slik at hensynet til den enkelte kunde blir ivaretatt. Det store misforholdet i kunnskap og tilgjengelige ressurser mellom kunden og foretaket begrunner dette.

Foretakene har ofte en iver etter å markedsføre sitt mangfold av spare- og investeringsprodukter. Dette kan eksempelvis gjelde fond, herunder aksjefond, rentefond og kombinasjonsfond. Videre kan det gjelde aksjehandel i børsnoterte selskaper, samt investeringer i ulike produkter som gjelder handel i fremmed valuta. Det er viktig at kunden beskyttes mot å foreta investeringer som kunden enten ikke forstår eller ikke passer kundens økonomiske situasjon.

Det åpenbare som begrunner at det bør gjelde strenge regler for investeringsrådgivning er risikoen for tap. Risikoen kan være betydelig.

Det er en kjensgjerning at uten risiko foreligger gjerne heller ingen avkastningsmuligheter. Spørsmålet for den enkelte er derfor hvor stor risiko man er villig til å ta og hvor stor risiko man rent faktisk tåler. Siden dette ikke kan besvares generelt, blir det nettopp viktig at investeringsrådgivningen som gis både er tilpasset den enkelte kunde, men også er forsvarlig.

3. Foretakets plikt til å innhente opplysninger om kundens økonomi

Ved etablering av kundeforhold skal alle kunder klassifiseres, dvs. grupperes, iht. deres kunnskap og profesjonalitet. Klassifiseringen har betydning for hvor strengt investorvern som gjelder. Den store praktiske hovedregel er dermed at kunden anses som ikke-profesjonell.

I praksis har dermed alle privatpersoner krav på det sterkeste investorvernet.

Plikten til å skaffe informasjon om kunden har sammenheng med at foretakene yter investeringsrådgivning. Ved investeringsrådgivning eller porteføljeforvaltning har aktørene en mer aktiv rolle overfor kunden, slik at det gis personlige anbefalinger til kunden om en eller flere transaksjoner knyttet til bestemte produkter. I dette ligger også at det bør gis informasjon om produktet og de spesielle risikomomentene ved investeringen som det er naturlig at kunden bør kjenne til.

Foretakene er derfor ilagt en plikt til å innhente nødvendige opplysninger om kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet / produktet, kundens finansielle situasjon, investeringsmål, samt kundens risikotoleranse og evne til å bære tap.

4. Foretakets plikt til å vurdere om produktet som tilbys er egnet og hensiktsmessig

Loven oppstiller en plikt for foretakene til å foreta en vurdering av egnethet og hensiktsmessighet. I dette ligger at foretaket skal vurdere om produktet, ut ifra de opplysninger om kundens økonomi som allerede er innhentet, egner seg for kunden. Produktet må passe med kundens kunnskap og erfaring, finansielle situasjon og investeringsmål, samt kundens risikotoleranse og evnen til å bære tap.

Foretaket skal spesielt vurdere om produktet er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Hvis kunden for eksempel har en lav evne til å tåle en høy risiko og/eller et mulig høyt tap, vil produktet verken være egnet eller hensiktsmessig for kunden.

Dersom produktet eller tjenesten som tilbys ikke anses hensiktsmessig for kunden skal kunden advares om dette. Ellers vil man ikke være sikret at kunden faktisk er fullt klar over risikoen ved å investere i det valgte produktet.

Foretaket er altså ikke bare pålagt å vurdere hensiktsmessigheten av det aktuelle produktet for den aktuelle kunden. Foretaket skal – om nødvendig – gi en advarsel til kunde om at produktet ikke anses egnet eller hensiktsmessig.

Alt dette nevnte gjelder for all investeringsrådgivning og porteføljeforvaltning, hvilket i praksis omfatter de aller fleste situasjoner hvor privatpersoner investerer.

5. Foretakets og rådgivers plikter skjerpes når kunde er forbruker

Foretaket, eller i praksis rådgiveren, skal altså om nødvendig gi advarsel til kunden om at produktet ikke anses egnet eller hensiktsmessig hvis så er tilfelle. Plikten til å informere kunden er imidlertid mer omfattende enn dette.

Dersom kunden oppfyller kravene til å anses som forbruker, er kravene ekstra strenge. Med forbruker menes som hovedregel en fysisk person som inngår en avtale med «et formål som hovedsakelig ligger utenfor personens forretnings- eller yrkesvirksomhet». Kravet er altså at formålet med avtalen «hovedsakelig» gjelder personen «privat». Avtalen kan ha noe sammenheng med forretningsvirksomheten. Det avgjørende er altså at formålet hovedsakelig ligger utenfor forretningsvirksomheten.

Den store praktiske hovedregel er dermed at alle investeringer man gjør i privat regi, medfører at man handler som forbruker.

Det spesielle for forbrukere er at denne gruppen investorer har krav på et særlig vern i møte med profesjonelle aktører som investeringsrådgivere. De ekstra strenge kravene kan få betydning for de konkrete vurderingene, slik at hensynet til kunden får større betydning. Eksempelvis slik at man vil forvente mer inngående informasjon fra rådgiver overfor forbruker enn overfor øvrige kunder.

6. «God forretningsskikk»: Det generelle kravet til foretakets opptreden

Det gjelder et generelt krav til hvordan foretak som yter investeringstjenester skal opptre. Den generelle plikten ligger i at foretakene skal handle i samsvar med god forretningsskikk. I dette ligger at de skal opptre ærlig, redelig og profesjonelt i tråd med kundens beste interesse.

Dette kan fremstå noe vel generelt og vagt med tanke på når dette får praktisk betydning. For å eksemplifisere hva dette kan bety i praksis kan nevnes følgende situasjoner som vil kunne innebære et brudd på plikten til å opptre i samsvar med god forretningsskikk:

• manglende kartlegging av kundens erfaring og/eller forståelse for risikoen ved produktet,
• et råd om plassering som strider mot kundens finansielle situasjon eller
• manglende oppfølgning mot kunde etter at markeds- eller risikosituasjonen er endret etter investeringen er foretatt.

I tillegg til dette vil en rekke andre situasjoner kunne omfattes av denne plikten. Det ligger utenfor rammene av denne artikkelen å gi en mer detaljert fremstilling, men generelt kan man si at dersom foretakets opptreden ikke kan anses å være i tråd med de forventninger en privatkunde har med tanke på rådgivers omsorg for kundenes interesse, vil det kunne foreligge et brudd på plikten til å handle i samsvar med god forretningsskikk.

7. Kravet til informasjon til kunde: «Informert investeringsavgjørelse» og kundens forståelse for risikoen

Loven inneholder en rekke informasjonskrav til foretakene før det ytes investortjenester. Dette gjelder blant annet et krav til informasjon til kunden. All informasjon til kunden skal være balansert, klar og ikke villedende. Formen informasjonen gis på er altså ikke likegyldig. Opplysningene skal gis i en forståelig form og på en slik måte at kunden har en «rimelig mulighet til å forstå» risikoen ved investeringen, for derved å kunne «være i stand til å fatte en informert investeringsbeslutning».

Her ligger noe av kjernen. For at investeringsbeslutningen kan sies å være informert, må det være gitt en informasjon i en slik form og omfang at den aktuelle kunden har «rimelig mulighet» til å forstå risikoen. Det sier seg selv at produktets kompleksitet her har stor betydning. Kravet til informasjon vil være strengere ved derivathandel i kraftsektoren sammenlignet med salg av andeler i et globalt indeksfond.

Er produktet komplekst og risikopreget, er det også for ikke-profesjonelle investorer et krav om at foretaket må forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen kunden begir seg inn på. Det er også et krav om at det ikke gis misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen.

8. Rapportering til kunde og plikt til å oppnå best mulig resultat

Foretaket har også en plikt til å gi løpende rapportering til kunden. Denne skal inneholde løpende informasjon. Måten informasjonen gis på skal være tilpasset kompleksiteten til tjenestene som ytes.

I praksis vil da dette innebære at det er påkrevd at kunde får rapporteringer om det produktet som det er investert i, så som eksempelvis oppdateringer om verdiendringer i porteføljen samt kostnadene forbundet med investeringene.

Det kan også nevnes at i de tilfeller det er mulig å gjennomføre en kundeordre på ulike måter (flere «utførelsesplasser»), har foretaket en plikt til å velge den utførelsesmåten som gir best mulig resultat for kunden. Foretaket skal vurdere hva som vil være det best mulige resultatet ut fra det samlede vederlaget kunden skal betale.

9. Oppsummering av foretakets plikter og om konsekvensen av brudd på pliktene

Foretaket og rådgiveren har, som det fremgår, mange plikter som går langt i å beskytte kunden. Det mest tydelige ved disse pliktene er informasjonsplikten. Kunden skal settes i stand til å forstå det produktet som det investeres i samt risikoen ved produktet. Overholdes ikke dette, vil kunden påføres en risiko som vedkommende verken kan sies å ha samtykket i eller å ha vært klar over.

I disse situasjonene er det naturlig at rådgiverens rolle og opptreden overfor kunden undergis en nærmere vurdering. Gjerne ved at skriftlig informasjon gitt til kunde, og eventuelt foretakets lydopptak av telefonsamtaler mellom kunde og rådgiver, gjennomgås.

Sanksjonen ved brudd på reglene er klar. Det gjelder et strengt profesjonsansvar til foretaket. Brudd på disse reglene kan føre til at det foreligger erstatningsplikt overfor kunden, gjerne slik at kunden får dekket det tap som er inntrådt.

Ved behov for juridisk rådgivning, kontakt gjerne undertegnede for en uforpliktende vurdering. Vi i Dalan kan nås pr. chat, telefon, e-post eller gjennom vårt kontaktskjema.