PFU er gått ut på dato

Nyheter

21.01.2013

Innlegg i Finansavisen 21.1.2013 ved Carl Bore, partner i DALAN advokatfirma DA

Pressens Faglige Utvalg

Pressens Faglige Utvalg (PFU) ble stiftet i 1936 og har, iallfall i de to siste tiår, ført kontroll ved å rette en pekefinger mot medier som begår presseetiske overtramp. Samtidig har det skjedde store teknologiske og kommersielle endringer i norsk presse og samfunnet for øvrig. Massemedia besitter virkemidler som kan påføre individer og bedrifter betydelig skade. Flere, herunder også pressefolk, ser nå behovet for at kontrollen skjerpes og tilpasses det nye landskapet. I Finansavisens leder 14.1 mener imidlertid redaktør Trygve Hegnar at PFU bør bevares omtrent som i dag. PFU «er det beste vi kan ha i lang tid fremover», antar Hegnar. Det var uvanlig defensivt fra den kanten.

Gjengangere

Hegnar nevner selv at NRK, VG, Dagbladet og TV2 toppet PFUs klageliste i 2012. Disse toneangivende mediene går dessverre år etter år igjen som verstinger i statistikken. Det er videre «et faktum at de mest banale overtramp gjentas gang på gang, trass i fellelser», påpekte Journalisten-redaktør Helge Øgrim i DN samme dag som Hegnars leder. Vitner dette om at systemet virker, Hegnar?

Hverken bøter eller påanker

Fremfor alt har Hegnar ulike betenkeligheter mot at PFU skal ilegge bøter. Jeg er stort sett enig i disse. Svaret er imidlertid ikke å bevare PFU, men tvert imot reform. Det er naturlig å tenke i retning av en offentlig etablert presseetisk nemnd på nivå under domstolsapparatet. Tilsvarende kontrollorganer finnes nå for bl.a. leger, advokater og meglere.

Hegnar påpeker bl a at man ikke kan påanke PFUs avgjørelser. Dette bør avhjelpes ved å tillate at, iallfall større, bøter ilagt av pressenemnden kan bringes inn for rettsapparatet. Da vil for øvrig saken stå mellom mediet og nemnda (f eks som en ugyldighetssak), dvs man unngår at privatpersoner trekkes inn i langvarige og kostbare rettstvister.

Etiske regler

Hegnar mener videre det blir mye skjønn («synsing») og lemfeldig behandling i PFU. Hvis dette er riktig, bør man gjøre de etiske reglene skarpere – ikke bevare dagens system. Meg bekjent behandler PFUs medlemmer et betydelig antall klager tilnærmet vederlagsfritt. Et bøtesystem fordrer økte ressurser til kontrollorganet for å sikre kvalitet i klagebehandlingen. Store bøter må ellers være forbehold de klareste og groveste overtramp. Poenget er først og fremst det preventive: redaksjonene skal vite at grove overtramp vil få følbare økonomiske konsekvenser. Ingen mener at PFU månedlig skal ilegge et stort antall klekkelige bøter i øst og vest.

Skjønn

Det blir i følge Hegnar «useriøst» å beregne store bøter som gjenspeiler det mediet har tjent på presseetiske overtramp – fortjenesten kan ikke fastslås. Matematisk nøyaktighet er imidlertid ingen forutsetning for prevensjon. Jeg tror mange utenfor pressemiljøet anser at bøtenivået bør være slik at pressen opplever at det ikke er noe særlig å tjene på krenkende journalistikk. I de styggeste sakene kan bøter ikke droppes, eller settes til bagateller, fordi utmålingen ellers vil bero på skjønn ut fra omsetningstall mv. Et stort innslag av skjønn er for øvrig helt ordinært ved f eks utmåling av bøter i straffesaker og oppreisning i injuriesaker.

Hegnar har trolig rett i at dagens PFU ikke er egnet til å administrere økonomiske sanksjoner. I så fall kan PFU med fordel overlate stafettpinnen til en ny og mer tidsmessig vaktbikkje for pressen. I 2016 fyller PFU 80 år. Jubilanten bør snart takke av etter lang og tro tjeneste – med æren i behold.